Willem Barentsz, som oppdaget Bjørnøya og Spitsbergen i 1596, var egentlig ute etter å finne den nordlige veien til Kina – eller til Cathai, som det ble kalt.
Av Stian Bones
Ettertida har funnet flere grunner til å interessere seg for de tre nederlandske ekspedisjonene som Barentsz var med på. For det første var det et drama i isødet, og dramaet ble utgitt i bokform allerede i 1598. Gerrit de Veers beretning fra overvintringen på Novaja Semlja 1596–97 ble et stort samtaleemne. De Veers forlegger var Cornelis Claesz. Han hadde en veldig sentral posisjon som tilrettelegger i det nederlandske kartografi-miljøet, som var verdensledende på denne tida. I 1598 ble altså Barentsz-kartet utgitt for første gang, det første kartet som viser det nyoppdagede Bjørnøya og Spitsbergen.
Det såkalte Barentsz-kartet, som ble publisert første gang i 1598. Willem Barentsz var sjømann, og han var opptatt av kartografi og realistiske beskrivelser.
Initiativet til å finne sjøveien til Cathai kom fra den mektige handelsmannen Balthasar de Moucheron i den nederlandske provinsen Zeeland. Han drev det stort i handel med Russland, med Arkhangelsk som knutepunkt. Myndighetene i Holland og Zeeland tok på seg kostnadene. de Moucheron hadde også støtte fra tidas beste fagfolk, slik som forfatteren og navigatøren Jan Huygen van Linschoten og geografen Petrus Plancius.
Men hvor skulle man legge kursen? Her var det uenighet mellom Barentsz og Cornelis Nay, som hadde kommando over to skip hver. Barentsz fulgte geografen Plancius og ventet dermed å finne nordøstpassasjen i et åpent hav nord for Novaja Semlja. Cornelis Nay og van Linschoten ville gå sør for Novaja Semlja – gjennom Jugorstredet (”Vajgatsjstredet”) og inn i Karahavet (”Det tartariske hav”).
Willem Barentsz' kart over Novaja Semlja, publisert av Gerrit de Veer. "Het behouden Huys" er stedet der Barentsz og mennene hans overvintret 1596-97. Det såkalte Vajgatsjstredet finner du mellom Novaja Semlja og fastlandet.
Denne flotte illustrasjon er fra en tysk utgave av Gerrit de Veers beretning om de tre ekspedisjonene til Barentsz. Bildet viser både nederlendernes og de innfødte nenetsernes virksomhet under den andre ekspedisjonen i 1595
Også Barentsz mistenkte Karahavet for å være et lukket hav, akkurat slik som Østersjøen. Ismengdene som ble observert der, kunne tyde på det.
Barentsz ønske om å seile mot nord sto ikke bare i motsetning til Nay og Linschotens oppfatning, men også datidas største kartograf, Gerard Mercator. Helst burde man søke veien til Cathai opp gjennom den store russiske elva Ob, mente han. I verdenskartet fra 1569 hadde Mercator forestilt Nordpol-området som bestående av fire store polarøyer. Mellom disse rant det fire store floder, og de kom fra selve Nordpolen – et høyt svart fjell, omgitt av en stor sjø.
På Gerard Mercators kart over Europa (1595) ser vi tydelig to av de fire store pol-landene, samt en av de fire flodene.
På dette kartet av Mercator, som ble trykt i Mercator og Hondius' "Atlas sive Cosmographiae Meditationes" (1595), er Novaja Semlja tegnet inn som ei egen øy.
Detalj av "Carta Marina" av Olaus Magnus (1539). Legg merke til Moskenesstrømmen - et skummelt havsvelg.
Kartografene på slutten av 1500-tallet forestilte seg at det fantes en nordlig odde på det Eurasiske kontinetet som man måtte seile rundt for å nå Cathai. Denne odden kaltes "Kapp Tabin", og er tegnet inn på Barentsz-kartet.
Fra oppdagelsen av Bjørnøya. Bjørnøya ble oppdaget den 10. juni 1596, Spitsbergen ei uke etter, den 17. juni. Etter en tysk utgave av Gerrit de Veers beretning.