Fra verdenskrig til kald krig - Svalbard, Sovjetunionen og Norge 1939-1953

I ukene etter at H.C. Berg hadde overlevert Langes brev, ble det i det sovjetiske utenriksministeriet utarbeidet flere forslag til svar. I hovedsak gikk de ut på en avvisning av den norske argumentasjonen, samtidig som Sovjetunionen skulle akseptere invitasjonen til å starte forhandlinger om en revisjon av Svalbard-traktaten.

Flere forhold kan bidra til å forklare hvorfor Molotov likevel unnlot å svare på Langes brev. Sammenhengen med de amerikanske fremstøtene i Nord-Atlanteren kan i seg selv ha vært avgjørende. I tillegg var russerne i økende grad blitt oppmerksom på at en pågående sovjetisk politikk i Svalbard-spørsmålet ville styrke de pro-vestlige kreftene i Norge. Mikhail F. Tsjerkasov, en førstesekretær ved ambassaden i Oslo, rapporterte i mars 1947 at ”Tranmæl, Haakon Lie og andre rasende antisovjetstsjiki” hadde utnyttet Svalbard-saken til å angripe Sovjetunionen.

Molotov forsatte imidlertid å vise interesse for Svalbards militærstrategiske betydning. Generalstaben ble på nytt bedt om å vurdere verdien av utmålet som var blitt tilbudt for salg. Generalstaben kom denne gang frem til at det ville være ”ønskelig” for Sovjetunionen å ha marine- og flybaser på Spitsbergen. Imidlertid mente de militære at saken måtte utredes på stedet, og generalstabssjefen, Marskalk Vasilevskij, foreslo derfor å sende en gruppe av militære spesialister til Spitsbergen for å undersøke mulige lokaliteter for slike baser. Av Vasilevskijs brev synes det å fremgå at de militære myndigheter ikke hadde foretatt noen omfattende vurdering av verdien av sovjetiske militære baser på Svalbard.

Etter alt å dømme var de militæres interesse for Svalbard temmelig betinget. I virkeligheten var den militære ledelsen mer opptatt av muligheten av å skaffe seg et fotfeste i Finnmark. Det ble imidlertid tidlig klart at det var uaktuelt med et sovjetisk fremstøt for å oppnå en grenseforskyvning og en form for militært ”kondominium” i Nord-Norge: Molotov var ganske sikkert på det rene med at de politiske konsekvensene av et slikt fremstøt var uoverskuelige. I februar 1946 ble det besluttet å gå med på en oppmerking av den nye norsk-sovjetiske grensen basert på den gamle grensen av 1826.

Når Nord-Norge var ute av overveielsene og de militæres interesse derfor begrenset, er det ikke overraskende at det var de sivile byråkratene i utenriksministeriet som fortsatte å presse på for en ”løsning av Spitsbergen-spørsmålet”. Den sovjetiske ambassadøren i Norge, Kuznetsov, sammen med aktivistene i 5. europeiske avdeling, så en sluttføring av Svalbard-forhandlingene som et viktig ledd i bestrebelsene på å demme opp for ”anglo-amerikanernes” virksomhet i Norge. Det er karakteristisk at et av M.S. Vetrovs fremstøt, i slutten av mai 1947, var basert på den feilaktige oppfatning at det forelå noe nær enighet mellom Danmark og USA om opprettelsen av permanente amerikanske baser på Grønland. Vetrovs kolleger Zjdanova og Sergej T. Loginov kunne raskt oppklare misforståelsen, og tilføyde at et sovjetisk fremstøt ville bli fortolket som ”sovjetiske ekspansjonistiske tendenser rettet mot Svalbard”. Et sovjetisk initiativ, mente de to, burde i det minste utstå inntil amerikanerne kom med et svar på den danske anmodningen om å starte forhandlinger om en annullering av forsvarsavtalen av 1941. Uheldigvis for russerne trakk de dansk-amerikanske samtalene i langdrag, og det kom til en avgjørelse først i 1951. På dette tidspunktet hadde utviklingen av NATO, med Norge og Danmark som medlemmer, forlengst avskåret Sovjetunionen fra å fremme krav på Svalbard.

Zjdanovas og Loginovs notat til Vetrov signaliserte at den sovjetiske holdningen i forhold til Svalbard-problematikken var i ferd med å svinge fra et ønske om å endre situasjonen i sovjetisk favør, til en erkjennelse av at det meste man kunne håpe på var å forsvare status quo. I februar 1948 besluttet en gruppe ledende MID-funksjonærer (MID – forkortelse av Ministerstvo Inostrannykh Del, dvs. utenriksministeriet), under viseminister Andrej Ja. Vysjinskijs ledelse, å anbefale Molotov å ikke ta noe initiativ i Svalbard-saken, da ”den politiske situasjon” gjorde det lite formålstjenlig å reise saken. Om situasjonen var ”lite gunstig” tidlig i 1948, ble den stadig mer håpløs frem til april 1949, da Norge signerte Atlanterhavspakten. I og med at et erklært hovedmål for sovjetisk politikk overfor Norge var å styrke ”de sunne, sovjetvennlige kretser” på bekostning av de vestorienterte, var et nytt Svalbard-fremstøt utelukket.

Etter opprettelsen av Atlanterhavspakten ble ønsket om å bevare status quo uttrykkelig slått fast som rettesnor for sovjetisk Svalbard-politikk. Sergej A. Afanasjev, Sovjetunionens ambassadør i Norge fra sommeren 1947, gjorde tidlig ledelsen i utenriksministeriet oppmerksom på at Norges medlemskap i Atlanterhavspakten førte med seg alvorlige konsekvenser i forhold til Svalbard. Afanasjev hevdet i mai 1949 at det innebar et brudd på Svalbard-traktatens artikkel 9 (om ikke å utnytte øygruppen ”for war-like purposes”) når Svalbard ble trukket med i det atlantiske forsvarssystemet. Loginov i 5. europeiske avdeling gikk enda lenger, da han argumenterte for at den norske reaksjonen på de sovjetiske notene av 29. januar og 5. februar 1949, da sovjetregjeringen tilbød en sovjetisk-norsk ikke-angrepspakt, betydde at ”den norske regjering forbeholder seg retten til å stille territorium til rådighet for [militære] baser til ethvert tidspunkt, også i fredstid”, og at dette også gjaldt Spitsbergen og Bjørnøya.

Herfra går det en klar linje frem til to sovjetiske noter av 15. oktober og 12. november 1951, som nettopp hadde som et av sine siktemål å advare den norske regjering mot å treffe militære tiltak på Svalbard, dvs. revidere status som fastslått i Paris-traktaten. Utenriksministeriet så vel som de militære fortsatte imidlertid å ha en latent militært begrunnet interesse for Svalbard. Da Sovjetunionen rundt årsskiftet 1951–52 fikk tilbud om å overta noen områder på Spitsbergen fra et britisk selskap, innstilte utenriksministeriet på at det ville være ønskelig å utvide de sovjetiske besittelsene på øya ”tatt i betraktning Spitsbergens militærstrategiske betydning”. Dette ville styrke Sovjetunionens politiske stilling på Svalbard, ”og gjøre det mulig med enda større grunn å snakke om Sovjetunionens spesielle interesser på denne øygruppen, interesser som må forsvares og beskyttes”. Generalstaben var angivelig enig i dette, mens marineministeriet la mest vekt på at det ville være ”ytterst lite ønskelig” om amerikanerne fikk tilbudet.

Et notat fra juni 1953 av Georgij M. Pusjkin, en av Molotovs viseutenriksministre, reflekterte en erkjennelse av at Molotovs utspill 1944–47 hadde svekket Sovjetunionens stilling i Norge. Pusjkin rekapitulerte de forskjellige stadiene i de norsk-sovjetiske diskusjonene. Han trakk følgende konklusjon:

Opplysningene [som ble offentliggjort i januar-februar 1947] om våre forslag angående Spitsbergen og Bjørnøya, ble sterkt utnyttet i norsk og anglo-amerikansk presse til å styrke anti-sovjetiske holdninger i Norge. Kampanjen som fulgte saken bidro til en viss grad til å forberede den offentlige mening i Norge for medlemskap i den nord-atlantiske Alliansen.

Ifølge Pusjkin hadde de sovjetiske notene høsten 1951 en lignende effekt. De gav ”den reaksjonære pressen i Norge, USA, Storbritannia og andre vestlige land” et påskudd til en ny anti-sovjetisk kampanje. Kampanjen hadde blant annet inneholdt antydninger om at Sovjetunionen hadde til hensikt å komme tilbake til kravet om en revisjon av Svalbard-traktaten. Dette førte i sin tur til at amerikansk presse hadde reist spørsmålet om å stasjonere amerikanske tropper på Spitsbergen.

Pusjkin hevdet at Svalbard-spørsmålet fortsatt ble utnyttet av dem som ønsket å forhindre ”en bedring av forholdet mellom Sovjetunionen og Norge”. Derfor, mente han, burde den sovjetiske regjering erklære at den ”ikke har til hensikt å stille spørsmål ved Norges suverenitet over Spitsbergen-arkipelet og Bjørnøya”.

En formell erklæring med et slikt innhold ble aldri overlevert til den norske regjering. Ikke desto mindre reflekterte Pusjkins brev en fullstendig kursendring i forhold til tankegangen bak Molotovs forsøk fra 1944 på å oppnå en endring av Svalbard-øygruppens folkerettslige status.