H. U. Sverdrup og polarforskningen

Amundsen trakk veksler på nasjonale strømninger og det økonomiske oppsvinget under krigen: både stat og privatpersoner bidro med midler til å bygge opp fond. Slik maktet han å bygge og utstyre et nytt skip - "Maud" - og fikk også råd til å ansette Sverdrup som vitenskapelig leder på fulltid. Mens "Maud" krysset polhavet drivende i isen, skulle hun være et flytende laboratorium for studier av jordmagnetisme, nordlys og forholdene i arktisk atmosfære og hav.

Sverdrup fikk snart erfare at ekspedisjoner ofte er frustrerende foretak. Etter starten i 1918 inntraff flere uhell som forsinket selve ferden over Polhavet med tre år. I tillegg hindret uheldige vind- og isforhold dem i å nå sentrale arktiske områder og tvang dem til slutt hjem i 1925. Offentligheten betraktet ekspedisjonen som en fiasko.

Det fantes bare én mulighet til å redde ekspedisjonens ære: Å omskape det enorme datamaterialet til vitenskapelige rapporter. Men hvordan? Den økonomiske situasjonen kunne neppe bli verre; likevel mente mange vitenskapsmenn at Sverdrup hadde ofret mye for Norge.