Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

De russiske villhundene på Svalbard

Reindrapene i gang

I slutten av november dro ekteparet Nøis en tur over til Storfjorden. Noe av hensikten med turen var å sette opp feller øverst i Sassendalen. Her fant de den første døde reinen. Siden det var en stor bukk, trodde de at den kanskje hadde stupt av alderdom. De rømte russehundene var foreløpig utenfor mistanke.

På tilbaketuren fra Storfjorden gikk Hilmar og Helfrid opp fra fra Dunérbukta, over Ulvebreen og ned mot hytta innenfor Rundfjellet eller Flatkollen for å ta noen timers rast der. Underveis kom de over spor etter rein og to hunder som hadde jaget reinen opp Sassendalen. Først trodde Nøis at det kanskje kunne være et par av hans hunder som hadde stukket av fra hundegården ved «Fredheim». Han syntes likevel det var merkelig at de skulle ha løpt så langt av gårde. De pleide aldri å gjøre det, selv om det hendte at de tok en avstikker på egen hånd. Det var svarte natten, så det nyttet ikke å prøve å finne ut av dette nå. De fortsatte til hytta, og derfra videre hjemover. På vei nedover Sassendalen fikk de en ny overraskelse: De hørte hundeglam oppe fra Rundfjellet. Men det var fremdeles for mørkt til at de kunne foreta seg noe.

Vel tilbake i Sassen gikk Nøis straks til hundegården. Alle bikkjene var på plass. Og Kaps, som hadde vært hjemme for å sette opp feller og drive fangst, kunne fortelle at han hadde funnet en halvdød reinkalv som var revet stygt opp av hunder. Han fortalte også at på en stor slette i Sassendalen, der minst femti rein var samlet, hadde to hunder jaget inne i flokken. Han hadde forsøkt å skyte etter dem, men de hadde berget seg til fjells. Nå var det bare å fastslå at det var de rømte hundene fra Pyramiden som var på ferde. Én av dem hadde Nøis skutt tidligere på høsten, men det kunne enda være seks igjen.

Så lenge det ikke var lysere, nyttet det imidlertid ikke å drive jakt etter hundene. Men da den verste mørketiden var forbi, gjorde de et forsøk på å få has på dem. Hundene hadde da ifølge Nøis drept seksti–sytti rein i området ned mot Bellsund. Dette tallet gjaldt vel å merke bare rein som ikke var fortært eller nedsnødd, så villhundene kunne nok ha flere dyr på samvittigheten. Nøis kom også over et tilfelle der hundene hadde jaget en rein langt oppe fra Sassendalen, nedover langs elven, et stykke ut på fjordisen og derfra innover Tempelfjorden. Først utenfor Kapp Schoultz på sørøstsiden av fjorden hadde hundene klart å få has på reinen. Den ene hadde sprunget på siden av den, den andre bak – helt til reinen var sprengt.

Det store antallet rein Hilmar Nøis skal ha funnet drept i området ned mot Bellsund, er senere bestridt av andre. Hundekjørere som fraktet ammunisjon fra Longyearbyen til Sveagruva med hundespann denne vinteren, skal verken ha sett hunder eller hundespor i disse områdene, og bare få døde rein. Hvem som sa hva, har nok likevel vært litt tilfeldig. Vi må regne med at hundekjørerne for det meste «tok strake veien», og dermed ikke har hatt den beste oversikten over hva terrenget skjulte. Omfanget kan diskuteres, men at reindrapene var i full gang denne vinteren, er et faktum.