Polarnasjonen Norge

I norsk historie spiller polarhistoria en stor rolle. Det gjelder innenfor områder som politikk, vitenskap, næringsutøvelse, og ikke minst som et mektig reservoar for nasjonale symboler – en viktig del av norsk kultur rett og slett.

Av Stian Bones

Norge har lange tradisjoner som en aktiv politisk aktør i nordområdene, Sørishavet og Antarktis. Mens de store europeiske statene koloniserte land i Afrika og Asia, konsentrerte Norge seg om polarområdene. Den norske territorielle ekspansjonspolitikken i Arktis og Antarktis fram til andre verdenskrig – «ishavsimperialismen» – var således del av en større vestlig trend.

De norske framstøtene skjedde sjølsagt ikke uten motstand fra andre stater, men samlet sett må det sies at de norske ishavsaktivistene vant fram i mange saker. Det som ble opplevd som den viktigste seieren, var at Norge kunne overta suvereniteten over Svalbard i 1925.

Fra og med andre verdenskrig ble imidlertid Norges handlingsrom i nord og sør sterkt redusert. Hovedårsaken var stormaktenes økte militærstrategiske interesser i de polare strøkene. Derfor førte Norge en mer forsiktig polarpolitikk under den kalde krigen, og la bokstavelig talt territorialkravene i Antarktis på is. I de siste åra, i kjølvannet av den kalde krigen kommer det nå nye krav om økende norsk engasjement i nord. I juni 2005 uttalte utenrikskomiteens leder, Thorbjørn Jagland, at «våre vitale interesser ligger i nord. Her må kjernen i norsk utenrikspolitikk framover ligge».