Banner forside, Norsk Polarhistorie

Willem Barentsz, Nordøstpassasjen og oppdagelsen av Spitsbergen

Oppdagelsen av Spitsbergen og Bjørnøya

Kartografene på slutten av 1500-tallet forestilte seg at det fantes en nordlig odde på det Eurasiske kontinetet som man måtte seile rundt for å nå Cathai. Denne odden kaltes "Kapp Tabin", og er tegnet inn på Barentsz-kartet.

På grunn av all isen som var observert, mistenkte Willem Barentsz og Petrus Plancius altså Karahavet for å være et innhav. To andre gode grunner lå trolig også til grunn for at veien til Cathai måtte gå nord for Novaja Semlja.

I samtida deres var det en vanlig oppfatning at isen – også den på havet – ble dannet av ferskvann. Der det var store elver, slik som i Karahavet utenfor kysten av Sibir, var det følgelig også mye is. For det andre trodde de ikke lenger at de mye omtalte Nordpol-landene eksisterte. Og når både Nordpol-landene og de store is-skapende flodene imellom dem var forvist, så måtte det også gå an å seile mot nord.

Vi kan tenke oss at Willem Barentsz resonnerte slik. I tilfelle var det også noe av årsaken til at Spitsbergen ble oppdaget i 1596. Men noe av æren skal også Jan Cornelisz Rijp ha. Han hadde kommandoen over det andre skipet på den tredje ekspedisjonen. Rijp var innstilt på å holde lenger mot vest enn Barentsz, og på dette punktet ga han seg ikke. Det var egentlig denne fastholdenheten fra Rijps side som førte til oppdagelsen av Spitsbergen og Bjørnøya.

Da Spitsbergen ble oppdaget, ble øya heller ikke tolket som å være ei pol-øy i Mercator sin betydning. På Barentsz-kartet fra 1598 ble Spitsbergen, ”Het nieuwe land” (Det nye landet), tegnet inn som en øy for seg selv, men Barentsz trodde at Spitsbergen hang sammen med Grønland – noe som også skulle bli den vanlige oppfatningen i tida etterpå.

Fra oppdagelsen av Bjørnøya. Bjørnøya ble oppdaget den 10. juni 1596, Spitsbergen ei uke etter, den 17. juni. Etter en tysk utgave av Gerrit de Veers beretning.



Etter ferden til Spitsbergen førte Barentsz fartøyet sitt nord for Novaja Semlja, og på nordøstkysten frøs skipet fast i isen. De måtte overvintre. Under store anstrengelser, og i en kontinuerlig kamp mot kulde og sykdom, overvintret Barentsz og mannskapet hans. Overvintringen krevde flere liv, deriblant Barentsz selv, som døde den 20. juni 1597. Men 12 av mannskapet overlevde. De klarte utrolig nok å ta seg til folk i to åpne båter, og slik kom de seg tilbake til Nederland igjen.

Overvintringsleieren ble senere funnet av ishavsskipperen Elling Carlsen i 1871.