Banner forside, Norsk Polarhistorie

Fangstmannsjul på Svalbard

Kvinner i fangsthyttene

Arthur Oxaas har beskrevet julekvelden 1936 som den festligste han opplevde på Svalbard. Han hadde med seg sin forlovede Anna Andreassen på overvintring for første gang, og dette gjorde at det ble en helt ny sving på sakene i fangsthytta hans på Kapp Wijk i Nordfjorden denne vinteren. Til jul ble det ordnet til på alle måter i hytta. En ordentlig familiehøytid skulle de ha, Anna, Arthur, grønlandsschæferen Jack og en kattunge som de hadde med seg. Et par dager før jul forsvant imidlertid Jack, og dette var selvsagt et fryktelig skår i gleden.

Julekvelden kom, med lysene tent og festbordet dekket. Ingen hund var dukket opp. Anna og Arthur gikk til bords, men stemningen var ikke god. De savnet den gode kameraten som var blitt borte for dem. Akkurat da de skulle begynne måltidet, skrapte det på døren. Det var Jack som kom hjem! Det ble stor glede i hytta, og etter måltidet var det utdeling av julegaver til alle fire. Kattungen fikk et rødt silkehalsbånd med bjelle i, Jack et nytt halsbånd med metallplater på som Oxaas hadde laget. For de to andre var nok den mest kjærkomne gaven at de fikk Jack tilbake i god behold. Og noen måneder senere, 6. juni 1937, fikk de hverandre i Longyearbyen kirke.

Alt i 1898–99 var det kvinner med i en overvintringsekspedisjon på Svalbard, men først fra midten av 1920-tallet ble dette en mer årviss foreteelse. Hovedsakelig tok kvinnene seg av de innomhuslige syslene, og ikke minst i julen brakte de nok med seg en ny trivselsfaktor inn i hyttene. Noen av dem deltok også mer aktivt i selve fangsten. Dersom vi fortsatt holder oss til 1936, var det i alt sju kvinner som feiret jul i fangsthyttene på Svalbard dette året. Anna Andreassen har vi nevnt. Så var det Anna Nilsen Nøis i Woodfjorden, Gudrun Andersen på Forlandet, Wanny Woldstad – legendarisk fangstkvinne – og Emilie Sæterdal i Hornsund, Ilse Grau på Lågneset og Anna Kræmer i Calypsobyen.

Også året etter var det snakk om sju kvinner. I Sassen hadde Hilmar Nøis med seg kona Helfrid. De to var blitt viet i Longyearbyen av sysselmannsfullmektig Irgens i august 1937. Denne julen ble den fineste Hilmar hadde på Svalbard, uttalte han senere. De var en hel liten flokk samlet i «Fredheim»: Hilmar, Helfrid, Hilmars sønn fra første ekteskap – Johannes Kaps Nøis – Hilmars bror Skjølberg Nøis og Helfrids venninne Guri Berg. Det ble ikke måte på stas og stil i julen! Alle rommene i huset var blitt malt. I Longyearbyen hadde overvintrerne fått tak i noen grønne grankvister som de laget juletre av. Ekte juletrepynt hadde Helfrid husket å ta med fra Norge. På julaften måtte karene på med findressene, noe som var et heller uvanlig fangstmannskostyme. Dram hadde de skaffet seg til rypemiddagen, grønnsaker hadde de med seg fra forsøktgården Holt i Tromsø, og øl fra Mack. Julegaver var det til alle. Kameratene i hundegården ble heller ikke glemt. De slafset i seg solide porsjoner med kobbekjøtt og snø – den absolutte livretten. Det var bare glade ansikter å se i «Fredheim» denne julen.