Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Banner forside, Norsk Polarhistorie

Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste

Krigen og dommen

I de første to krigsåra forsøkte Hoel og Smedal å styrke den norsk polarpolitikken; blant annet anmodet de Quisling om å opprette et departement for polarsaker. De foreslo også ei kraftig opptrapping av den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Motivet for disse initiativene var å sikre norske nasjonale interesser.

At dette måtte skje i nær kontakt med NS-myndigheter og i samforståelse med okkupasjonsmyndighetene, synes ikke å ha lagt noen demper på denne aktiviteten. Dette ble ikke tatt opp under landsviksaka i 1949. Hoel ble heller ikke bebreidet for at NS-myndighetene utnevnte ham til professor høsten 1940.

Hoel hadde i 1919 blitt dosent i geologi etter å ha vært stipendiat fra 1911. På 1930-tallet ble det to ganger tatt initiativ, blant annet fra de mest kompetente innenfor hans eget fag, for å få ham utnevnt til professor. Til tross for at landsvikdommen ikke reiste noen tvil ved hans utnevnelse, nektet Kirke- og undervisningsdepartementet i 1949 å godkjenne hans professorstatus på grunn av medlemskapet i NS.

Landsvikdommen på 18 mnd fengsel gjaldt derimot medlemskapet i NS og det forhold at han lot seg utnevne til prorektor og rektor etter at den valgte rektor D.A. Seip var avsatt i 1941. Som øverste leder på universitetet forsøkte Hoel å skape mest mulig ro ved institusjonen gjennom samarbeid med dekanene som også ønsket å holde universitetet gående, og med myndighetene. Dette provoserte de universitetsfolk (Aksjonsutvalget) som mente at Universitetet aktivt måtte ta del i den daglige holdningskampen mot NS-myndighetene og tyskerne.

Hoel lyktes ikke i å hindre at Universitetet ble stengt i 1943 etter Aula-brannen. I den anledning gjorde han et betydelig arbeid for å hjelpe arresterte studenter. Etter krigen arbeidet han i mange år med bokverket Svalbards historie som ble utgitt i tre bind etter hans død. Han døde i 1964.

Litteratur:
Einar-Arne Drivenes: Ishavsimperialisme. Kap. 3 i bd. 2 av Norsk Polarhistorie. Oslo 2004.
Einar-Arne Drivenes: Polarforskning - vitenskap eller politikk. Ottar 4/1993.
Einar-Arne Drivenes: Adolf Hoel - ishavsimperialist og polarideolog. Rapport nr. 3/1995. Senter for miljø og utvikling ved Universitetet i Trondheim.
Jorunn Sem Fure: Universitetet i kamp 1940-1945. Oslo 2007.
Adolf Hoel: Mitt liv i og for polartraktene. Oslo 1977.
Clive Holland: Arctic. Exploration and Development c. 500 b.c. to 1915. An Encyclopedia. New York/London 1994.
Adolf Hoel: Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelsers virksomhet og betydning. NSIU's arkiv. Pk. 19.
L.P Kirwan: A History of Polar Exploration, New York 1960.
David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Episodes in the History of a Contested Enterprise. Oxford 1992.
Sverker Sørlin, m.fl.: Det nordliga rummet. Polarforskningen och de nordiska länderna.