Populære arbeiderkvinner

De kvinnelige arbeiderne i Longyearbyen fikk sin egen brakke, ”Jomfruburet”. Heller ikke der var det plass for familier, men de bodde på tomannsrom som hadde ekstra brede senger. I Ny-Ålesund bodde kvinnene på Mellomdekket over spisemessen. Det førte til at noen par kunne bo sammen. Men ble det barn ut av det, ble saken en annen.

Kontrollen var sterk overfor arbeiderkvinnene. Verkslegen måtte være delaktig: ”I oktober 1938 en ukes tid før siste båtavgang til Norge kom eldste sykepleier inn på kontoret og meldte: ”Nu er pikene fra arbeidermessa her”. Jeg spurte forbauset hva de kom for. Jo, de skulle etter ordre fra Gruvekontoret undersøkes på graviditet, og i tilfelle sendes ned med siste båt.”

Store Norske ville ikke ha synlige gravide i arbeid, spesielt ikke på arbeidermessa. De gravide ble nektet å arbeide, og konsekvensen var at de måtte betale skoftmulkt, det vil si de måtte selv betale for kost og losji til de kunne sendes ned med første båt. Dette hadde vært rutine i Longeyarbyen, men den nye legen nektet å være med på noe som for ham var en tvangsundersøkelse. Han fikk beskjed om at dersom han ikke foretok undersøkelsene, kunne han reise ned sammen med kvinnene! Det viste seg at to var gravide, den ene ville reise ned, den andre ba om abort. ”Aborten innvilget jeg øyeblikkelig på sosial-geografisk indikasjon. Det inntraff en del graviditeter, og de kvinnene som ønsket det, fikk utført svangerskapsavbrytelser.”

Dette var meget sjeldent i ei tid da provosert abort var straffbart både for kvinnen og legen. Men det var på fastlandet. På Svalbard gjaldt ikke hele det norske lovverket. Legen fortsetter: ”De som ble gravide etter jul, beholdt sin graviditet og reiste glade ned til Norge med sin festmann med første båt, vel beslått med penger.”

Det fantes fjøs og stall i Longyearbyen, men melkeproduksjonen var på langt nær nok til å dekke det daglige behovet. Melka ble rasjonert til syke, småbarn og gravide kvinner. Det eksisterte derfor en sjelden kombinasjon mellom fjøs og graviditet i Longyearbyen: "Det var høyst unødvendig med noen nærmere presentasjon av vår felles tilstand, der vi ruslet med melkespannet i neven og etter beste evne lot som ingenting. Spannet og veien til fjøset var jevngod med en plakat med f.eks. "Jeg er med barn!" En kvinne var knapt nådd hjem etter sin første fjøstur, før all verden visste hvordan det var fatt med henne."