Banner forside, Norsk Polarhistorie

H. U. Sverdrup og polarforskningen

Bjerknes, Amundsen og Sverdrup

Harald Ulrik Sverdrup var internasjonalt anerkjent som en ledende forsker innenfor havforskning (oseanografi). Han er også en av de mest ruvende skikkelsene i norsk polarhistorie. Sverdrups karriere kaster lys over framveksten av den moderne oseanografien, en disiplin som på samme måte som de fleste naturvitenskapene, krevde betydelige økonomiske ressurser. Skiftende økonomiske, politiske og kulturelle forhold skapte både muligheter og begrensninger for Sverdrup til å drive forskning og til å skape seg en profesjonell nisje.

Av Robert Marc Friedman

Som student ved Det Kongelige Fredriks Universitet ble Sverdrup i 1908 trollbundet av Vilhelm Bjerknes' forelesninger om et visjonært prosjekt som gikk ut på å etablere en eksakt naturvitenskap på basis av atmosfærens og havets bevegelser.

Sverdrup fulgte Bjerknes til Universitetet i Leipzig og var der hans assistent. Hans tidlige arbeider sammen med Bjerknes la et generelt grunnlag for de senere forskningsinteresser og -metoder som han søkte å videreutvikle: analyser av sirkulasjonsprosesser i atmosfære og hav og de enkelte faktorer som formidler energi og varmeoverføring, og som driver sirkulasjonen. Selv om den unge Sverdrup sto foran en lysende karriere, var han forutseende nok til å se betydningen av spørsmålet de fleste doktor-studenter stiller seg: Hva skal jeg gjøre når jeg er ferdig?

Da Roald Amundsen henvendte seg til ham og ville at han skulle være med på hans meget forsinkede reise, som innebar å drive med isen over Polhavet, svarte Sverdrup ja. Hvorfor skulle en meget lovende, ung vitenskapsmann gå med på å tilbringe kanskje flere år, som planen var, drivende i den arktiske isen? Det var ikke utsikt til jobber i Norge, dessuten uttrykte han i brev et ønske om å bli med på denne patriotiske ekspedisjonen som kunne bringe Norge ære og dessuten legge et grunnlag for hans framtid.