Annekteringen av Dronning Maud Land

På møtet i utenriksdepartementet den 5. januar 1939 ble det enstemmig anbefalt å annektere Dronning Maud Land. Det skjedde ved kongelig resolusjon, vedtatt i statsråd den 14. januar. Saken ble lagt frem for stortinget i utenriks- og konstitusjonskomiteen, som også ga sin enstemmige tilslutning. Da saken kom opp i stortinget 3. mars ble komiteens innstilling enstemmig vedtatt. Stortingspresident Hambro berømmet innsatsen som var utført av Lars Christensens ekspedisjoner.

Hvilke reaksjoner førte annekteringen til på faglig hold i Norge? Var enigheten så stor som det kunne se ut til? Overrettsakfører og reder Anders Jahre var invitert til møtet den 5. januar. Han ønsket ikke å delta fordi han hadde sluttet med hvalfangst. Han mente at det var lite betydningsfullt for den gjenværende norske fangsten med landområder i Antarktis.

Spørsmålet om det var nødvendig å gå til anneksjon når pelagisk fangst gjorde det uaktuelt med baser på land ble berørt av ekspedisjonssjef Jens Bull i et strengt fortrolig notat. Han hadde vært til stede på møtet på Viktoria Terrasse uten å ta ordet, men mente at det var viktige grunner som talte mot annekteringen. Det hadde kommet lite frem på møtet om hvilken økonomisk betydning annekteringen ville ha for den norske hvalfangsten. Han fant det også tvilsomt om Norge hadde juridisk rett til å foreta en folkerettslig okkupasjon på grunnlag av den tidligere innsatsen i Dronning Maud Land. Om de utenrikspolitiske spørsmålene skrev han at det var her han hadde de største betenkelighetene. Spesielt gjaldt det forholdet til Tyskland. Så ladet som den internasjonale atmosfæren var på denne tiden måtte Norge avstå fra å gjøre noe som kunne bringe landet i konflikt med Tyskland.

Det har vært hevdet at Tyskland ikke okkuperte området som ble kartlagt av Schwabenland ekspedisjonen. Forfatteren Bjarne Aagaard skrev: ”Opp til den 9. april 1940 hadde Tyskland ikke offisielt stillet noe krav på noen del av den norske Bouvet-sektor, og gjør så vidt bekjent, heller ikke noe sådant krav gjeldende”. Den tyske geografen Ernst Herrmann, som var med på ekspedisjonen, skrev i 1941 at utforskingen av Antarktis måtte gi Tyskland rett til å være med i utnyttingen av Antarktis, men at ingen territoriale krav ville bli stilt fra offisielt hold.

Det er imidlertid godt dokumentert at Tyskland etter ekspedisjonens tilbakekomst i august 1939 utstedte et dekret om opprettelse av en tysk antarktisk sektor, som fikk navnet Neu-Schwabenland. Tyskland godkjente ikke den norske annekteringen av Dronning Maud Land. I en note fra utenriksminister von Ribbentrop den 23. januar 1939 tok den tyske regjeringen forbehold mot det norske kravet.

Det er kort avstand mellom Victoria Terrasse, Stortinget, regjeringsbygningen og det kongelig norske slottet. Arenaen hvor disse begivenhetene fant sted i januar 1939 danner et ørlite geografisk område i motsetning til de veldige landområdene som ble annektert. Norsk territorium ble mer enn åtte ganger større i løpet at noen vinterdager dette året. Den norske annekteringen fant sted tre dager før Görings ekspedisjon nådde Antarktis. Mindre enn et år senere var både Norge og Dronning Maud Land på tyske hender.

Tyskland beholdt ikke noe område i Antarktis da krigen var slutt. Man kan likevel si at den tyske ekspedisjonen hadde gitt et viktig bidrag til utforskingen av den vestlige delen av Dronning Maud Land. Oppdagelsen var ikke fullført før kystlinjen var nøyaktig definert. Det skjedde først etter at Thorshavn og Schwabenland ekspedisjonene hadde kartlagt hele området ved hjelp av fotogrammetri.

Dronning Maud Lands statsrettslige stilling er blitt styrket gjennom det internasjonale samarbeidet etter den andre verdenskrigen. Antarktistraktaten, som ble undertegnet i desember 1961, stadfester at det ikke gjøres noen endringer i de territoriale kravene fra noen av medlemslandene. Norske myndigheter har heller ikke gjort noe som kan endre bilandets statsrettslige stilling.


Artikkelen er basert på masteroppgave i historie ved Universitetet i Tromsø høsten 2006:
”IS, FLY og SKIP. Oppdagelse og kartlegning med fly i Øst-Antarktis 1929 – 39”.