Adolf Hoel var geolog og den ledende Svalbardforskeren i perioden fra 1907 til 1945. Han engasjerte seg sterkt i norsk polarpolitikk og arbeidet for at Norge skulle føre en aktiv politikk i nordområdene. Han arbeidet for å gjøre Svalbard til en del av Norge og var aktivist under Grønlandssaka først på 1930-tallet.

Av Einar-Arne Drivenes

Den mest dominerende og ledende personen innafor institusjonaliseringa av norsk polarforskning var Adolf Hoel. Han ble født i Sørum på Romerike i 1879, men vokste opp på Mysen i Østfold og tok eksamen artium i 1897, 18 år gammel. I studietida tilhørte han et kull realfagstudenter som ble trukket inn i det levende geologimiljøet ledet av professor W. C. Brøgger.

Professor W. C. Brøgger mente at vitenskapsmenn måtte engasjere seg politisk og samfunnsmessig for å gi norsk grunnforskning et solid økonomisk fundament. Hans sterke engasjement for Nansens polarekspedisjoner var ledd i en slik strategi.

Den sterke koblinga mellom politikk og vitenskap kom også til å prege Hoels virke. For Hoel var forskning et middel for å sikre norske nasjonale interesser i polarområdene. Han ble sterkt prega av de sterke nasjonale følelsene som ble utløst av unionsstriden med Sverige og ikke minst av de norske polarheltene, Nansen, Amundsen og Sverdrup.

Etter å ha tatt embetseksamen i 1904 med glimrende resultat, var Hoel fra 1907 deltaker eller leder av sommerekspedisjoner til Svalbard hvert år fram til 1926 (De norske Spitsbergen-ekspedisjonene). Hoel ivret sterkt for at Norge skulle skaffe seg kontroll over Svalbard, bl.a. gjennom privat og statlig ervervelse av landområder på øygruppa, og han var initiativtaker til at Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) ble opprettet i 1928. Han ledet institusjonen fram til 1945. NSIU ble i 1948 omorganisert og fikk navnet Norsk Polarinstitutt.

Vendepunktet i Hoels liv og virke kom i 1907 da han fikk tilbud om å være med som geolog på rittmester Gunnar Isachsens Svalbard-ekspedisjon. Det var derfor ingen tilfeldighet at nettopp Hoel var drivkrafta bak den første norske institusjonen for polarforskning. Knapt to måneder etter at Norge overtok Svalbard formelt den 14. august 1925 hadde Hoel utarbeidet planer for en permanent sentralinstitusjon, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), som skulle ta seg av kartlegging og utforskning av Svalbard.

I løpet av 1927 reviderte Hoel sine forslag i et kort notat. Her skimter vi hovedkonturene i Hoels polarpolitiske tenkning som han utover på 1930-tallet videreutvikla i flere utredninger og foredrag. De synspunkter som framkommer her gjør det også forståelig at han havna blant aktivistenes rekker under Grønlandssaka og at han på 1930-tallet befant seg på den nasjonalistiske ytterfløy.

Hoel skilte i dette notatet mellom de nasjonale/politiske, de rent vitenskapelige og praktiske motiver for norske krafttak for polarforskninga. Med nasjonale/politiske mente han både den økonomiske kartlegginga av ressursene og norske politiske interesser (blant annet suverenitetshåndhevelsen) i Arktis. Når det gjelder praktiske hensyn, tenkte Hoel på løpende kartleggingsoppgaver som var nødvendige for bosetting og daglig næringsdrift.

Det er sjelden en finner så direkte koblinger mellom politikk, økonomi og vitenskap som hos Adolf Hoel. Vitenskapen skulle tilveiebringe den nødvendige kunnskap for at de økonomiske ressursene skulle kunne høstes til landets beste. Han hadde heller ikke motforestillinger mot å ta vitenskapen i bruk for å styrke norske suverenitetskrav – tvert imot. Det overordna mål for Hoel var å styrke Norges politiske kontroll over "våre" polarstrøk. Derfor synes det heller ikke å ha vært særlig problematisk for Hoel selv å agere både som næringslivsmann, politisk aktivist og vitenskapsmann.

Adolf Hoel sto i en solid fagtradisjon da han som geograf og geolog også ga seg i kast med både historie, økonomi og politikk. Fra slutten av 1800-tallet utvikla den ”nye” geografien seg nettopp i dette skjæringsfeltet mellom kultur- og naturvitenskapene. Det skjedde samtidig i land som England, USA og Tyskland, med geografer som Mackinder (1861-1947), Davis (1850-1935) og Ratzel (1844-1904) i spissen.

Hoels tenkning var prega av den samme naturdeterminisme som hos Ratzel. Det impliserte to forhold. For det første mente Ratzel at universet var underlagt innebygde, immanente, naturlover. De gjaldt også alt organisk liv, så vel menneskeliv som plante- og animalsk liv. Gjennom studier av naturforhold var det også mulig å avdekke de lover som gjaldt det menneskelige samfunn. Dernest mente Ratzel at menneskesamfunn, kultur, sosiale og politiske forhold ble omforma av det fysiske miljøet.

Forklaringsfaktorene synes i begge disse tilfeller å være eksterne faktorer, enten generelle "lover" eller de fysiske omgivelsene. Et hvert folk ble i den grad prega av de fysiske betingelser de levde under at de utvikla helt spesielle forutsetninger for å mestre nettopp disse naturforholdene. I følge Hoel stod nordmenn i en særstilling når det gjaldt Arktis. "Intet annet folk har slike betingelser for å gjøre noe ut av polartraktene som det norske" slo han kategorisk fast i et notat fra 1927.

Ratzel mente at alle levende skapninger måtte ha ekspansjonsområder, innbefattet kollektiver og stater. Han mente at stater måtte betraktes som analoge med biologiske organismer, de måtte vokse og ekspandere eller dø. Det ble dermed både legitimt og nødvendig for stater å utvide sitt territorium.

Det var Ratzel som lanserte begrepet ”lebensraum”. I Hoels polarpolitiske tenkning finner vi tidlig forestillinger om Arktis som det norske "livsrom". Selve begrepet bruker han riktignok ikke før under krigen, men det tankegodset som er knytta opp til begrepet, kommer klart til syne i hans tenkning, der han argumenterer for opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) i 1927.

Hoel så en klar sammenheng mellom nasjonal og politisk vitalitet og evnen til å ekspandere i nord. I den norske nedgangstida i seinmiddelalderen makta vi ikke å opprettholde den økonomiske aktiviteten i området eller holde på suvereniteten. I stedet var det andre stormakter som utnytta de veldige rikdommene i Arktis. "Men så snart vi begynner å våkne av vår lange dvaletilstand vender blikket sig atter mot nord".

På slutten av 1920-tallet kastet Hoel seg inn i en hektisk aktivitet sammen med blant andre G. Smedal for å sikre norsk kontroll over Øst-Grønland. Han initierte privat fangstvirksomhet og norske forsknings-ekspedisjoner til Øst-Grønland.

Grønlandsaktivismen ble koordinert gjennom NSIU og Norges Svalbard- og Ishavsråd hvor både Hoel og Smedal var medlemmer. Aktiviteten resulterte i norsk okkupasjon av deler av Øst-Grønland i 1931 og 1932 og førte til at Norge ble stevnet for Haagdomstolen, hvor Hoel var medlem av den norske delegasjonen.

På grunn av sitt sterke engasjement i Grønnlandssaka kom Hoel på kant med toneangivende norske politikere, deriblandt C. J. Hambro. Motsetningene ble ikke mindre av at Hoel i 1933 ble medlem av Nasjonal Samling (NS) i håp om at partiet skulle hevde norske interesser i Arktis. Fra 1935 var han et nokså passivt medlem, men partitilknytninga gjorde at han under krigen ble universitetsrektor og måtte samarbeide både med okkupasjonsmakt og NS-myndigheter.

Dronning Maud Land
Hoel bidro også sterkt til at Dronning Maud Land i Antarktis ble norsk i 1939. I desember 1938 var han i Berlin for å forberede en internasjonal polarutstilling og konferanse som var planlagt i Bergen i 1940. Under dette oppholdet fikk han ved en tilfeldighet bekreftet noe han hadde hatt mistanker om en tid: Tyskerne planla en okkupasjon i Antarktis.
Noen uker før hadde nemlig Hoel hatt besøk på NSIU av en tysk diplomat som ønsket stoff om Antarktis og sektorprinsippet. Hoel fant grunn til å underrette UD og sende en betenkning om hvor viktig det var for Norge å ha suverenitet over områder i Antarktis.

Under sitt opphold i Berlin kort tid etter var Hoel innom propagandaministeriet. Her overhørte han en telefonsamtale som styrket hans mistanke. Gjennom litt undersøkende virksomhet fikk han så bekreftet at en stor tysk ekspedisjon var på vei til Antarktis. Hoel forsto også at ekspedisjonen hadde som mål den samme del av Antarktis som Norge hadde planer om å annektere. Han underrettet straks den norske legasjonen i Berlin, og på veien hjem tok han kontakt med UD.

Fra da av skjedde ting raskt, Hoel ble blant annet bedt om skrive en redegjørelse om utforskninga av den sektoren Norge hadde i sikte. Den 5. januar deltok Adolf Hoel på et møte med utenriksminister Halvdan Koht, en rekke personer fra flere departement, folk fra hvalfangsnæringa, folkerettseksperter og forskere. Møtet ble ledet av statsminister Nygaardsvold. Resultatet ble at regjeringa raskt forberedte en okkupasjon som fant sted den 14. januar 1939, noen dager før den tyske ekspedisjonen ankom de samme områdene.

I de første to krigsåra forsøkte Hoel og Smedal å styrke den norsk polarpolitikken; blant annet anmodet de Quisling om å opprette et departement for polarsaker. De foreslo også ei kraftig opptrapping av den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Motivet for disse initiativene var å sikre norske nasjonale interesser.

At dette måtte skje i nær kontakt med NS-myndigheter og i samforståelse med okkupasjonsmyndighetene, synes ikke å ha lagt noen demper på denne aktiviteten. Dette ble ikke tatt opp under landsviksaka i 1949. Hoel ble heller ikke bebreidet for at NS-myndighetene utnevnte ham til professor høsten 1940.

Hoel hadde i 1919 blitt dosent i geologi etter å ha vært stipendiat fra 1911. På 1930-tallet ble det to ganger tatt initiativ, blant annet fra de mest kompetente innenfor hans eget fag, for å få ham utnevnt til professor. Til tross for at landsvikdommen ikke reiste noen tvil ved hans utnevnelse, nektet Kirke- og undervisningsdepartementet i 1949 å godkjenne hans professorstatus på grunn av medlemskapet i NS.

Landsvikdommen på 18 mnd fengsel gjaldt derimot medlemskapet i NS og det forhold at han lot seg utnevne til prorektor og rektor etter at den valgte rektor D.A. Seip var avsatt i 1941. Som øverste leder på universitetet forsøkte Hoel å skape mest mulig ro ved institusjonen gjennom samarbeid med dekanene som også ønsket å holde universitetet gående, og med myndighetene. Dette provoserte de universitetsfolk (Aksjonsutvalget) som mente at Universitetet aktivt måtte ta del i den daglige holdningskampen mot NS-myndighetene og tyskerne.

Hoel lyktes ikke i å hindre at Universitetet ble stengt i 1943 etter Aula-brannen. I den anledning gjorde han et betydelig arbeid for å hjelpe arresterte studenter. Etter krigen arbeidet han i mange år med bokverket Svalbards historie som ble utgitt i tre bind etter hans død. Han døde i 1964.

Litteratur:
Einar-Arne Drivenes: Ishavsimperialisme. Kap. 3 i bd. 2 av Norsk Polarhistorie. Oslo 2004.
Einar-Arne Drivenes: Polarforskning - vitenskap eller politikk. Ottar 4/1993.
Einar-Arne Drivenes: Adolf Hoel - ishavsimperialist og polarideolog. Rapport nr. 3/1995. Senter for miljø og utvikling ved Universitetet i Trondheim.
Jorunn Sem Fure: Universitetet i kamp 1940-1945. Oslo 2007.
Adolf Hoel: Mitt liv i og for polartraktene. Oslo 1977.
Clive Holland: Arctic. Exploration and Development c. 500 b.c. to 1915. An Encyclopedia. New York/London 1994.
Adolf Hoel: Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelsers virksomhet og betydning. NSIU's arkiv. Pk. 19.
L.P Kirwan: A History of Polar Exploration, New York 1960.
David N. Livingstone: The Geographical Tradition. Episodes in the History of a Contested Enterprise. Oxford 1992.
Sverker Sørlin, m.fl.: Det nordliga rummet. Polarforskningen och de nordiska länderna.