Banner forside, Norsk Polarhistorie

Adolf Hoel – polarforskeren i politikkens tjeneste

Hoel blir polarforsker

Adolf Hoel var geolog og den ledende Svalbardforskeren i perioden fra 1907 til 1945. Han engasjerte seg sterkt i norsk polarpolitikk og arbeidet for at Norge skulle føre en aktiv politikk i nordområdene. Han arbeidet for å gjøre Svalbard til en del av Norge og var aktivist under Grønlandssaka først på 1930-tallet.

Av Einar-Arne Drivenes

Den mest dominerende og ledende personen innafor institusjonaliseringa av norsk polarforskning var Adolf Hoel. Han ble født i Sørum på Romerike i 1879, men vokste opp på Mysen i Østfold og tok eksamen artium i 1897, 18 år gammel. I studietida tilhørte han et kull realfagstudenter som ble trukket inn i det levende geologimiljøet ledet av professor W. C. Brøgger.

Professor W. C. Brøgger mente at vitenskapsmenn måtte engasjere seg politisk og samfunnsmessig for å gi norsk grunnforskning et solid økonomisk fundament. Hans sterke engasjement for Nansens polarekspedisjoner var ledd i en slik strategi.

Den sterke koblinga mellom politikk og vitenskap kom også til å prege Hoels virke. For Hoel var forskning et middel for å sikre norske nasjonale interesser i polarområdene. Han ble sterkt prega av de sterke nasjonale følelsene som ble utløst av unionsstriden med Sverige og ikke minst av de norske polarheltene, Nansen, Amundsen og Sverdrup.

Etter å ha tatt embetseksamen i 1904 med glimrende resultat, var Hoel fra 1907 deltaker eller leder av sommerekspedisjoner til Svalbard hvert år fram til 1926 (De norske Spitsbergen-ekspedisjonene). Hoel ivret sterkt for at Norge skulle skaffe seg kontroll over Svalbard, bl.a. gjennom privat og statlig ervervelse av landområder på øygruppa, og han var initiativtaker til at Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) ble opprettet i 1928. Han ledet institusjonen fram til 1945. NSIU ble i 1948 omorganisert og fikk navnet Norsk Polarinstitutt.

Vendepunktet i Hoels liv og virke kom i 1907 da han fikk tilbud om å være med som geolog på rittmester Gunnar Isachsens Svalbard-ekspedisjon. Det var derfor ingen tilfeldighet at nettopp Hoel var drivkrafta bak den første norske institusjonen for polarforskning. Knapt to måneder etter at Norge overtok Svalbard formelt den 14. august 1925 hadde Hoel utarbeidet planer for en permanent sentralinstitusjon, Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), som skulle ta seg av kartlegging og utforskning av Svalbard.

I løpet av 1927 reviderte Hoel sine forslag i et kort notat. Her skimter vi hovedkonturene i Hoels polarpolitiske tenkning som han utover på 1930-tallet videreutvikla i flere utredninger og foredrag. De synspunkter som framkommer her gjør det også forståelig at han havna blant aktivistenes rekker under Grønlandssaka og at han på 1930-tallet befant seg på den nasjonalistiske ytterfløy.

Hoel skilte i dette notatet mellom de nasjonale/politiske, de rent vitenskapelige og praktiske motiver for norske krafttak for polarforskninga. Med nasjonale/politiske mente han både den økonomiske kartlegginga av ressursene og norske politiske interesser (blant annet suverenitetshåndhevelsen) i Arktis. Når det gjelder praktiske hensyn, tenkte Hoel på løpende kartleggingsoppgaver som var nødvendige for bosetting og daglig næringsdrift.

Det er sjelden en finner så direkte koblinger mellom politikk, økonomi og vitenskap som hos Adolf Hoel. Vitenskapen skulle tilveiebringe den nødvendige kunnskap for at de økonomiske ressursene skulle kunne høstes til landets beste. Han hadde heller ikke motforestillinger mot å ta vitenskapen i bruk for å styrke norske suverenitetskrav – tvert imot. Det overordna mål for Hoel var å styrke Norges politiske kontroll over "våre" polarstrøk. Derfor synes det heller ikke å ha vært særlig problematisk for Hoel selv å agere både som næringslivsmann, politisk aktivist og vitenskapsmann.