Fra verdenskrig til kald krig - Svalbard, Sovjetunionen og Norge 1939-1953
12. november 1944 - 9. april 1945 - den norske regjeringen under press
Molotovs argumentasjon under møtet med Lie reflekterte innspill han hadde mottatt forut for den norske utenriksministerens besøk. Ivan D. Papanin, en ledende skikkelse når det gjaldt Sovjetunionens aktivitet i Arktis, ba Molotov sørge for at ”samtalene med Norge” førte til at ”Spitsbergen blir lagt under Sovjetunionen”. Det var likevel trolig et notat fra viseutenrikskommissær Vladimir G. Dekanozov som utgjorde grunnlaget for Molotovs utspill. Dekanozov var tilstede under samtalen med Lie den 12. november, Dekanozovs notat konkluderte med at ”man må komme overens med den norske regjering om at Sovjetunionen skal ha rett til, om den ser det som nødvendig, å organisere en eller flere marine- og flybaser [...] på selve Spitsbergen-arkipelet [..].” Videre var det nødvendig å opprette en marinebase på Bjørnøya ”for å forsvare [Sovjetunionens] rettigheter på Spitsbergen” og sikre bevegelsesfriheten til den sovjetiske Nordflåten.
Lengre ned i NKID-hierarkiet ble det utarbeidet mer vidtgående forslag. Tatjana D. Zjdanova, en medarbeider i NKIDs 5. europeiske avdeling med omfattende kjennskap til Norge, utarbeidet et langt notat ”om spørsmålet om den norsk-russiske grense”. Hovedbudskapet i notatet var at en fremtidig norsk-sovjetisk grense burde forskyves vestover i forhold til mellomkrigstidens norsk-finske grense. Zjdanova trakk en linje til Svalbard:
[...] Spitsbergen-spørsmålet er historisk og, hva som er langt viktigere, faktisk sett knyttet til Lappland-spørsmålet. En kan si at Spitsbergen utgjør den ene siden av en kanal som forbinder Atlanterhavet med våre arktiske områder. Denne kanalen var tidligere svært bred, men den har i betydelig grad blitt ”presset sammen” av utviklingen av luftfarten. På denne måten er spørsmålet om å revurdere vår grense med Norge knyttet tett sammen med drøftingene som vil lede til en beslutning i Spitsbergen-saken.
I tillegg til ”en beslutning i Spitsbergen-saken” og en endring (på sikt) av den norsk-sovjetiske grensen, burde Sovjetunionen ”komme til enighet med nordmennene om felles (sic!) samarbeid om forsvaret av Nord-Norge, om bygging av marine- og flybaser, nødvendige jernbaner, osv.”.
Da Trygve Lie samtalte med Molotov i Moskva, hadde sovjetiske tropper nettopp avsluttet sin offensiv mot de tyske styrkene i nord. Som del av operasjonen hadde de rykket over grensen mot Norge og fordrevet tyskerne fra Sør-Varanger. Frykten for at Sovjetunionen skulle utnytte det militære nærværet i Norge til å fremme krav om baserettigheter og territorielle endringer kan langt på vei forklare den norske politikken i ukene og månedene som fulgte. Om Trygve Lie og hans regjeringskolleger hadde kjent til forslagene som sirkulerte blant beslutningstakerne i Moskva, ville de med andre ord ha fått sin verste anelser bekreftet.
Den norske responsen på Molotovs utspill gikk ut på å ”ta initiativet”, altså komme russerne aktivt i møte for på denne måten å forebygge mer omfattende russiske krav. I møter med Molotov den 29. desember 1944, 25. og 29. januar og 31. mars 1945 signaliserte Norges ambassadør i Moskva, Rolf Andvord, at den norske regjering var villig til å slutte en overenskomst med Sovjetunionen om felles forsvarsforanstaltninger på Svalbard. Videre ville regjeringen arbeide for å få signatarmaktenes aksept for å annullere eller reforhandle Svalbard-traktaten, med sikte på å inkorporere den bilaterale norsk-sovjetiske ordningen.
Det hele kulminerte da Andvord den 9. april 1945 overleverte til NKID et utkast til norsk-sovjetisk felleserklæring om Svalbard. I utkastet til erklæring het det bl.a. at de to land hadde kommet overens om at ”nøytraliseringen” av Svalbard ”har vist seg å være ugjennomførlig” og at en opprettelse av dette prinsippet ville være ”i åpenbar strid med de to lands interesser”. Kjernen i utkastet til felleserklæring var første avsnitt etter innledningen, som slår fast at ”Forsvaret av Svalbardøygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.” Utkastet slo fast at en slik bilateral ordning ”blir å innpasse i de ordninger som måtte bli truffet av en internasjonal sikkerhetsorganisasjon som begge parter er medlemmer av.”
Utkastet til norsk-sovjetisk felleserklæring av 9. april 1945 utgjorde høydepunktet i den norske regjeringens forsøk på å ”holde initiativet” og komme Molotov i møte i Svalbard-saken. Heldigvis for den norske regjeringen kom det intet sovjetisk svar på utkastet, og det var først sommeren 1946 at russerne gjorde det klart at de ønsket å sluttføre forhandlingene. Dette betyr imidlertid ikke at det sovjetiske utenrikspolitiske apparatet hadde mistet interessen for saken. Mest sannsynlig var den sovjetiske passiviteten etter 9. april 1945 et uttrykk for at russerne langt på vei var tilfredse med det norske utkastet, og at de mente at den norske regjering allerede hadde bundet seg til å ivareta de vesentligste sovjetiske interessene på øygruppen. I en slik situasjon var det ingen grunn til å vanskeliggjøre det allerede anspente forholdet til de allierte gjennom å bringe opp Svalbard-saken, på et tidspunkt hvor det ble forhandlet om langt viktigere spørsmål knyttet til bl.a. etterkrigsordningen i Sentral-Europa. Den norske regjeringen hadde godtatt det viktigste sovjetiske krav, nemlig et sovjetisk militært nærvær på Svalbard.
