Skrevet av Bjørg Evjen

Før flytrafikken startet var båt den eneste muligheten å komme til og fra Longyearbyen på. Det var en reise over det åpne Ishavet, en reise som normalt tok tre dager. Utgangspunktet for turen var som regel Harstad eller Tromsø.

Store Norske gikk til innkjøp av en egen kullbåt, "Forsete", våren 1917. Fra 1928 overtok rederiet Jakob Kjøde i Bergen det meste av kulltransporten. Kjødebåtene ble i lang tid knyttet til Svalbard: "Ingeren", "Ingerto", "Ingertre", "Ingerfire", "Jakob Kjøde" m.fl.. Båtene var den livsviktige kontakten med utenverdenen, og huskes ennå av mange.

Båtene fungerte både som kullbåter og som passasjerbåter. De var lastet med kull, passasjerer, varer og utstyr. Det var ikke innredet lugarer for arbeiderne, de lå i kullbaksen som var betegnelsen på det øvre lasterommet. Kullstøv var derfor kjent for nye arbeidere allerede før de kom så langt som til gruva.

Arbeiderne måtte ha med egne madrasser og sengeklær, slik denne arbeideren forteller: "Lugar? Nei, det va det ikke. Det va på hau i baksen. Der va det 3 te 4 køye oppå hverandre ... i ett stort rom. Det va plass te oppte 100 mann."

De få lugarene ombord ble brukt av funksjonærene. Kvinner fikk særbehandling: "Gubban, dem va nå nerri (baksen)... Så fortalte æ kor sulten æ va, de fikk nå høre det, de der offiseran om bord. Vi (kvinnene) spiste nå i lag med dem, det var god mat."(29)

Det er mange beretninger om selve turen fra Norge til Spitsbergen. Beretningene er farget av to ting; opphavsmannen og været: "Isen dannet de mest forunderlige og fantastiske formasjoner ... Været var strålende vakkert med havblikk og tindrende klar, blå luft og et lys så intens at det skar i øynene. Vi kunne formelig føle at vi beveget oss inn i polarregionene." Her viste tydeligvis både været og den reisende seg fra sin beste side.

"Etter 2 1/2 døgn traff vi iskanten, så langt fra land at vi så vidt kunne skimte fjellene ved innløpet til Isfjorden. ... Vi kjørte langs kanten i håp om å finne en råk. Men det lyktes ikke. Så etter 13 døgns leting uten å finne noen råk, ble vi nødt til å vende tilbake til Harstad. ... Vi fikk beskjed om å reise hjem og vente på nye ordrer." Dette spesielle året kom ikke første båt opp før 28. juni. Det vanlige var rundt midten av mai, men det var ikke uvanlig at vær- og isforhold førte til at båter måtte snu. Tross dette var det sjelden forlis eller ulykker i transporten av kull og mennesker til og fra gruveanleggene på Svalbard.

Den første båten som kom opp om våren var en stor begivenhet, isolasjonen var brutt og kontakten med omverdenen opprettet. "Første båt" var et begrep alle hadde et forhold til.

Når første båt kom, stilte man opp: "En underlig stemning gjorde seg gjeldende denne siste natten ombord, og ingen hadde tanke for søvn... Alle ville være på dekk ved det første møtet med land og folk. Og søvn var det visst heller ikke snakk om på land. Isen var sannerlig svart av folk som grytidlig var møtt fram for å hilse sesongens første båt hjertelig velkommen. Livsnerven med moderlandet var knyttet sammen, og ivrige hender hjalp snart til med å få passasjerer, post og last velberget ned på isen."

Første båt la som regel til ved iskanten ute på fjorden, man hadde ikke tid til å vente til fjorden var åpen helt inn til kaia. Noen år kunne iskanten være ganske langt unna, som her i 1917: "Det var at gaa hele 7 (norske) mil over isen og stadig vade i vand helt over anklene."

Forholdene ombord ble forbedret etterhvert. Kullbåtene fortsatte imidlertid som kombinerte laste- og passasjerbåter, og i år med mye is la første båt stadig til ute ved iskanten. Fortsatt var Svalbard isolert gjennom vinteren. Norske flyselskap begynte å fly til Svalbard i 1950-åra, men det var begrenset til månedene desember til april. Ikke før i 1975 var isolasjonen gjennom vinteren definitivt brutt ved at flyplassen på Hotellnesset ble åpnet for helårstrafikk.

De geografiske forholdene, avstanden til fastlandet, klimaet og isforholdene førte til at kommunikasjonen med omverden ikke kan sammenlignes med selv de mest isolerte industrisamfunnene på fastlandet. Det begrenset tilgjengeligheten.

Kullbåtene tok ikke med vanlige passasjerer, bare personer som var ansatt eller hadde tilknytning til gruveselskapene. Ishavsskutene drev heller ikke regulær passasjertrafikk. Selv om Svalbard ikke var underlagt begrensninger med hensyn til innreise, var det i praksis ikke bare å dra til Longyearbyen, heller ikke om sommeren. Det var ingen som reiste opp for å søke arbeid, ansettelsen måtte skje på fastlandet.

Vil du vite mer?
Evjen, Bjørg (2006): Kull, karer og kvinnfolk.
"Litt om Spitsbergenforholdene", i Nordlys 30.6.1917
Nilsen, Evald: "Postmannsliv på Svalbard før i tiden", i Svalbardposten februar 1978