Banner forside, Norsk Polarhistorie

Polaråret 1932-33

Det andre Polaråret kom midt under den økonomiske depresjonen på 1930-tallet. Dette satte sitt preg på den vitenskapelige innsatsen både i Norge og internasjonalt.

Av Stian Bones

Som i 1882–83 var også det andre Polaråret et stort internasjonalt geofysisk forskingssamarbeid. Dette var et fagområde der Norge hadde et sterkt vitenskapelig miljø å spille på. De to meste sentrale på norsk side i forbindelse med Polaråret 1932–33 var oseanografen Harald Ulrik Sverdrup og meteorologen Theodor Hesselberg.

Sverdrup var til daglig ansatt i ei fri forskerstilling som geofysiker ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Han var innvalgt som ett av sju medlemmer i ”Den internasjonale kommisjon for polaråret 1932–33”, som ble leda av den kjente direktøren for Danmarks Meteorologiske Institutt, Dan La Cour.

I Norge ble det nedsatt en egen komité som skulle koordinere den norske innsatsen, "Den norske polarkomité". Leder var H. U. Sverdrup, og nestleder var Theodor Hesselberg – til daglig direktør ved Det Norske Meteorologiske Institutt. Sverdrup la i perioder mye av arbeidsbyrden over på Hesselberg. Særlig gjaldt dette 1931, da Sverdrup ble med som ansvarlig for det vitenskapelige arbeidet på Sir Hubert Wilkins Nautilus-ekspedisjon.

En annen nordmann som tok på seg en rolle i det internasjonale planleggingsarbeidet, var nordlysforskeren Carl Størmer. Han leda den internasjonale underkomiteen for utforsking av nordlys. Størmer lagde planer for polarlysforskinga under Polaråret; han ga ut et internasjonalt nordlysatlas med fotografier og beskrivelser av de forskjellige nordlysformene, og han fikk konstruert et nytt kamera for nordlysfotografering.

Høsten 1930 utarbeidet Polarkomiteen et program for den norske deltakelsen. Komiteen foreslo at det skulle være geofysiske stasjoner på Haldde-toppen ved Alta, Bjørnøya, Myggbukta (Øst-Grønland), Gaustadtoppen (Telemark i Sør-Norge) og Fanaråken (ved Sognefjorden på Vestlandet, 2064 meter over havet). Man hadde også planer om å utstyre en rekke hvalkokerier i Sørishavet med instrumenter, slik at disse også kunne foreta målinger.

På grunn av de vanskelige økonomiske tidene, både i Norge og internasjonalt, måtte man redusere planene. Polarkomiteen valgte da en annen strategi. For det første bestemte man seg for å innskrenke den nasjonale virksomheta til bare å gjelde utvidelse av de eksisterende stasjonene og observatoriene. For det andre gikk komiteen inn for å invitere andre nasjoner til å gjøre undersøkelser i de norske områdene.

Jonsbu, norsk stasjon og radiostasjon anlagt 1932 av John Giævers ekspedisjon i forbindelse med IPY (International Polar Year) hvor det skulle foretas meteorologiske observasjoner. Foto: Norsk Polarinstitutt

Strategien om å bygge på den eksisterende norske virksomheta gjorde at geofysikerne fikk god nytte av miljøet rundt Adolf Hoel og NSIU, noe vi for eksempel ser på Øst-Grønland. Virksomheta på Øst-Grønland under Polaråret 1932–33 ble i høyeste grad prega av flere motiver. Fire nye norske stasjoner ble etablert: Jonsbu, Storfjord, Finnsbu og Torgilsbu. Disse ble ført opp som fangststasjoner, men under Polaråret fungerte de også som meteorologiske stasjoner.

At hovedmotivet bak etableringene likevel var territoriell ekspansjon, kommer klart fram i tilfellet Jonsbu. Stasjonen ble satt opp av John Giæver og Johan Holm i 1932, men bak det hele sto NSIUs Adolf Hoel og Anders K. Orvin. Det at den gjorde tjeneste som meteorologisk stasjon under Polaråret, var altså et sidemotiv. Da Giæver fikk beskjed om dommen i Haag, førte han inn i dagboka (3. april): "Det føles som bunnen er slått ut av hele tilværelsen. Alt er blitt så forbannet likegyldig. Vi er i dansk land."

Annerledes var det med stasjonen Myggbukta på Øst-Grønland. Den internasjonale kommisjonen for værtelegrafi uttrykte i 1920 at det var et stort behov for værvarsler fra Grønland. Dette var en sak som hadde betydning for hele Europa. Ole Andreas Krogness ved Geofysisk Institutt i Tromsø tok opp hansken. Da Krogness fikk rede på at Johan B. Olsen hadde planer om en fangstekspedisjon til Nordøst-Grønland, utstyrte Krogness ekspedisjonen med det nødvendige meteorologiske utstyret, og den meteorologiske stasjonen Myggbukta så dermed dagens lys i 1922. I 1932–33 deltok stasjonen i de meteorologiske undersøkelsene og i nordlysundersøkelsene.

Det andre leddet i polarkomiteens strategi gikk ut på å invitere andre nasjoner til å etablere stasjoner på norsk område. De viktigste resultatene av dette initiativet var at Sverige etablerte en stasjon på Spitsbergen, Østerrike en stasjon på Jan Mayen, og Polen en stasjon på Bjørnøya. I tillegg til disse stasjonene kom det flere mindre forskingsgrupper til Norge. Blant annet kom det både en tysk og en britisk delegasjon til Nordlysobservatoriet i Tromsø. Begge delegasjonene drev med ionosfære-observasjoner.

Lederen for den britiske delegasjonen til Tromsø fra Radio Research Station var Sir Edward Appleton, nobelprisvinner i fysikk i 1947. Studiene av ionosfæren avdekka etter hvert at radiobølger ble reflektert av lag av ioner i den øvre del av atmosfæren. Radiobølgene krumma seg på samme måte som jorda, noe som muliggjorde radiokommunikasjon over lange distanser. Denne kunnskapen om radar og radiobølger skulle vise seg å bli svært nyttig under andre verdenskrig.

Budsjettet for Polaråret ble altså sterkt redusert i Norge som i de andre deltakende landene, men man fikk til mye for lite penger. Det oppretta meteorologiske stasjoner på 9 hvalkokerier i Sørishavet. Offiserene ombord ble instruert som observatører, og resultatene ble vurdert som svært interessante. Takket være ei bevilgning på 15 000 kroner fra "Hvalfondet" ble resultatene også raskt bearbeidd og utgitt.

Det ble også samla inn meteorologiske data fra et helt nett av stasjoner i Arktis. Videre ble det foretatt jordmagnetiske målinger ved Nordlysobservatoriet (Tromsø), Rønvik gård (Bodø), Bossekop, Dombås og i Fredrikstad. Nordlysobservasjoner ble foretatt i Oslo, Oscarsborg, Kongsberg, Tømte gård, Tromsø, Tenness, Myggbukta, Løkken verk og Darbu. Det ble også gjort et betydelig aerologisk forskingsarbeid, med Ås og Kjeller som midtpunkt.