Vi jobber på spreng for å oppdatere oss med nytt innhold og design, og vi skal også sørge for at nettsiden er universelt utformet. Ny side lanseres medio 2023. Tilgjengelighetserklæring

Artikler fra www.polarhistorie.no

Gruvedriften kommer i gang

Gruvedriften kommer i gang

Selv om gruvedriften i Longyearbyen fra begynnelsen av var profesjonelt ledet, var virksomheten langt fra problemfri.

Av Bjørg Evjen


Den første helårsdriften på Spitsbergen var i Advent City, ute på Revnesset, drevet av The Spitsbergen Coal and Trading Company Ltd. Vinteren 1905/1906 overvintret 30 mann. I løpet av vinteren ble det imidlertid utvunnet mindre kull enn forventet, bare 600 tonn. Forholdene var vanskelige og arbeiderne slet med dårlig utstyr og lave lønninger. De tre årene det hele varte, var driften preget av uro og konflikter.

Advent City fikk et kort og urolig liv. Driften ble i 1917 solgt til De Norske Kulfelter Spitsbergen A/S og flyttet inn til Hiorthavn, tvers over bukta fra Longyear City. Nytt materiale var kostbart og vanskelig å få tak i. Husene ble revet og flyttet: ”Hester måtte vi selv være.”

Det var det norsk-amerikanske selskapet Arctic Coal Company, ACC, som i 1906 startet kulldriften i Longyear City. Dette ble den mest stabile driften på Svalbard, og i en særklasse både med hensyn til omfang og profesjonalitet. Første år med vinterdrift var 1906/1907, med en styrke på 40 mann. Anlegget ble stadig utvidet, det kom kraftstasjon og telefonkontakt mellom husene. Taubanen ble bygget mellom daganlegget ut utskipingskaia. Høsten 1910 var det 73 mann og tre kvinner som ble igjen da siste båt gikk.

Ikke alt var framgang og glede, problem tårnet seg opp. Det var store utgifter, lave kullpriser, og dessuten ble det ikke oppnådd forventet produksjon. Fagbevegelsen var i frammarsj, og selv om det ennå ikke var dannet noen fast fagforening i Longyearbyen, nådde de nye holdningene hit. I alle årene 1910-1913 var det streiker, hovedsakelig på grunn av levekårene.

Avisene på fastlandet hadde en rekke artikler om forholdene under overskrifter som ”Slaveforholdene paa Spitsbergen”, ”Skandaløs befordingsmaate av arbeidere” og ”Hjem fra Spitsbergen. Daarlige kost- og arbeidsvilkår”. Ledelsen i ACC henvendte seg til de amerikanske myndighetene med forslag om å få en tjenestemann på Spitsbergen med politi- og domsmyndighet som kunne hjelpe til. Men heller ikke de amerikanske myndighetene ville på det tidspunktet gripe inn i konflikter i ”no man’s land”. De foreslo i stedet, som de norske myndighetene hadde gjort, å støtte opp om Kristianiakonferansens arbeid.

De amerikanske interessene for kullgruvene var dalende, og sonderinger om salg av driften var i gang. Anlegget var i 1913 lagt til rette for en årsproduksjon på 50.000 tonn, noe som ville gi et økonomisk overskudd hvis prisene holdt seg. Produksjonstallet var realistisk, og skulle skaffe kjøpere til driften. Det klarte de omsider, som tidligere vist. Tidlig på høsten 1915 forlot amerikanerne anlegget. Bare en mindre vaktstyrke var igjen:

”D/s ”William D. Munroe” lastet for siste gang i Adventfjorden i september 1915. Den dampet ut fjorden med 150 tonn kull samt sommerstyrken hvoriblant 5 hester, 3 griser og 5 hunder. M.Strauman og 2 nordmenn stod igjen og vinket farvel sammen med 2 hester, 2 griser, 8 hunder og 1 ku – resten var slaktet.”

Side 1

Store forskjeller mellom anleggene

Det ble etterhvert store forskjeller mellom anleggene. Da arbeiderne i 1917 var i gang med å flytte bygningene fra Advent City til Hiorthavn, kunne de se en annen gruveby: ”Da vi hadde kommet midtfjords kunne vi se inn til Longyearbyen. De hadde elektrisk lys, det strålte over til oss som fra et lite paradis… av andre dimensjoner enn den lille husklyngen på fire, fem hus som var vårt mål.”

Formue i 1925 for de åtte største selskapene viser at Store Norske hadde en formue som var nesten to ganger større enn det nest rikeste selskapet, Nederlandske Spitsbergen Kul Compani, og like stor som summen av de øvrige selskapene i tabellen over. De norske selskapene hadde til sammen det største området. Kravene var gjort på forekomster av kull, marmor, gips, asbest, sinkblende, kobberkis, med mer:

Store Norske Spitsbergen Kulkompani 4,5 millioner kroner i formue
Nederlandske Spitsbergen Kul Compani 2,5 millioner
Svenske Stenkul 1,6 millioner
Kings Bay Kulkompani 1,3 millioner
Bjørnøen 600.000
Northern Exploration 500.000
Norske Kulfelter 250.000
Scottish Spitsbergen 105.000
(Kilde: Ligningsrådet for Svalbard)

Side 2

Bergverksordningen på Svalbard

Bergverksordningen trådte i kraft samtidig som Svalbardtraktaten. En bergmester for Svalbard skulle oppholde seg på øygruppa om sommeren, og foreta inspeksjoner på anleggene, norske som utenlandske. I den forbindelse skulle det på alle anleggene finnes en person som kunne norsk. Da bergmesteren var på befaring første året dette gjaldt, i 1926, var han blant annet i Grumant. Den som fungerte som tolk der, var nordmannen Jacobsen som hadde vært formann i de russiske gruvene i en årrekke.

En oversikt over hvilke bedrifter bergmesteren besøkte det første året, viser at både store og små drifter var i gang, mens andre stod stille. Første besøk gikk til Bjørnøya. Ved A/S Bjørnøen drev de etter blyglans, mens de på Tunheim, Bjørnøen drev etter kull. Enkelte år hadde 85 personer overvintret, men på grunn av en brann var det ingen aktivitet her sommeren 1926. I Russekeila var tre mann i gang på bly og sinkforekomstene, på Zinkholmen i Bellsund drev åtte mann etter sink, på Kap Kul i Grønfjorden var tre mann i kulldrift. Kullgruvene i Svea var stengt grunnet brann, men bergmesteren var innom der også. Vinteren før hadde rundt 200 personer vært i arbeid.

Neste tur gikk til Kings Bay der 20 mann var i arbeid høsten 1926. Også her lå driften nesten helt nede på grunn av uhell, ellers lå vinterbelegget opp mot 300 personer. Ved Store Norskes anlegg i Longyearbyen var det full drift med i alt 530 personer. På andre siden av bayen arbeidet åtte mann ved De norske Kulfelter i Hiorthavn. Det russiske anlegget i Grumant hadde 60 personer i aktivitet. Det siste anlegget, i Barentsburg, gikk også med lav innsats. I gruvebyen som til vanlig hadde 3-400 overvintrere, var det bare 32 arbeidere i sving.

Vil du vite mer?
Arild, Ferdinand R. (1999): Tømmermann på Svalbard.
Berg, Roald (1995): Norge på egen hånd 1905-1920. Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 2.
Harstad Tidene, 04.07.1914, 02.06.1917, 27.06.1917
Hoel, Adolf (1928): Om ordningen av de territoriale krav på Svalbard. Norsk geografisk tidsskrift 1.
Polarårboken (1980)

Side 3