Rivaliseringen om hav og land førte til at Christian IV egenhendig ønsket å inspisere sine undersåtters levemåte og vilkår i hans norske arverike. Kysten utenfor skulle renskes for uvedkommende. Med selvsyn ville kongen skaffe seg overblikk over forholdene i de nordligste provinsene av kongedømmet, vise flagget, og dermed markere sin overhøyhet i traktene. Gjennom å hevde sin territorialrett ønsket monarken å knytte de usikre nordlige områdene sterkere til dynastistatens nettverk.
Også før 1599 hadde danske myndigheter sendt inspeksjonsskip nordover. Her hadde operative flåteavdelinger vært på patruljering i 1582, 1587, 1588 og 1595 med det formål å kartlegge omfanget av den ulovlige handelen. Flere skip fra Nederland og Storbritannia ble oppbrakt. I 1590 gikk skuta Falk von Bergen til Vardø, Malmis og Arkhangelsk for å undersøke om "svenskene hadde gjort noen skade blant danske samer ved brann, plyndring eller dolkeslag". Men ingen av disse tidligere ekspedisjonene kunne i omfang og utrustning måle seg med den maktdemonstrasjonen kongen stilte opp med på sin reise i 1599. I kampen om grenselandet skulle han en gang for alle vise den dansk-norske sjømaktens militære slagkraft.
Det dristige orlogstoktet i 1599 kunne altså høste fra tidligere erfaringer. Dessuten kjente danskene til andre polarekspedisjoner fra slutten av 1500-tallet. Da Barentsz-ekspedisjonen returnerte til Nederland 20. oktober 1597, var dansknorske sendemenn til stede for å gjøre seg kjent med toktets erfaringer fra arktiske farvann.