Banner forside, Norsk Polarhistorie

Radiobølger i isødet

Om telegrafens betydning for integrasjon og ekspansjon i Arktis

Av Oddvar Svendsen

Fangstmiljøet og Værvarslinga i Tromsø ble i mellomkrigstida en avgjørende del av de norske bestrebelsene på å vinne innflytelse i Arktis. Det var fangstmannen Johan A. Olsen fra Skulsfjord ved Tromsø som i 1922 ledet en fangstekspedisjon til Nordøst-Grønland som hadde som oppdrag å etablere en telegrafstasjon for å sende værrapporter til Geofysisk Institutt i Tromsø. Målet for ferden var Mackenziebukta på 73,5 grader nord, et sted som snart fikk et norsk navn: Myggbukta. Etableringa av telegrafstasjonen i Myggbukta var ikke bare en enkeltstående begivenhet, men del av en prosess som både bidro til en integrasjon av de polare områdene og samtidig var klare uttrykk for en ekspansjon inn i disse områdene – en «ishavsimperialisme». Etablering av telegrafstasjoner var et av de sentrale virkemidlene i de norske bestrebelsene for å bringe de polare områdene under norsk herredømme. Vi skal se at det er rimelig å hevde en slik sammenheng både ved Svalbard-saka fra begyn­nelsen av 1900-tallet og som en del av Grønland-aktivismen i mellomkrigstida.

Spitsbergen – et norsk Svalbard?

Omkring 1900 var Spitsbergen fortsatt et ingenmannsland – terra nullius – med fri rett til næringsdrift og uten statsrettslig myndighetsutøvelse. Flere land hadde grunn til å hevde interesser i området. Men de aller siste tiårene var det nesten utelukkende nordmenn som hadde overvintret, og etter hvalfredningen ved fastlandet etter århundreskiftet var Spitsbergen også et hovedområde for norsk hvalfangst. Et første skritt i retning av norsk overhøyhet kom da postvesenet åpnet et poståpneri i Advent Bay i 1897. Selv om dette kan ses som tegn på et ønske om suverenitet, kunne et møte sammenkalt av Utenriksdepartementet i 1907, der blant annet Fridtjof Nansen var til stede, konkludere med at landets næringsinteresser på øygruppa ikke var store og at det dermed ikke burde «reises spørsmaal om at okkupere Spitsbergen». Til tross for denne konklusjonen, blir dette møtet i litteraturen om Svalbard sett på som et vendepunkt og det som for alvor satte spørsmålet om kontroll over området i nord på dagsordenen. Rett etter møtet henvendte utenriksmyndighetene seg til de øvrige landene med interesser i området, og i løpet av sommeren 1907 fikk Norge klarsignal til å utarbeide et forslag til håndhevelse av sivil myndighet på øygruppa.

Samtidig hadde interessen økt for øygruppas mulige økonomiske betydning. Den første kullasten ble hentet til fastlandet i 1899, men det var ikke mulig å finansiere kulldrift i norsk regi i første omgang. I 1903 startet et britisk selskap utvinning av kull, men enda viktigere var J. M. Longyears virksomhet fra 1906 ved det amerikanske Arctic Coal Company. Samme år kom den første norske forskningsekspedisjonen til Spitsbergen, finansiert ved private midler. Da isen gikk våren 1907 og de første skipene kunne seile mellom Spitsbergen og fastlandet, har det således kommet meldinger fra både kullvirksomheten og de vitenskapelige under­sø­kelsene. Etter ytterligere to år da disse undersøkelsene ble finansiert privat, kom Stortinget på banen fra 1909. Søknaden til Stortinget var formet med nasjonal patos; tida var «inde til netop nu at ta fat», og forskningen ble sett på som «en national opgave, der rummer baade ideelle og prak­tiske formaal». Argumentasjonen vant gjenklang, og med statlige midler fortsatte ekspedisjonene de neste årene. Bevilgningene fra Stortinget kan ses som andre ledd i et økende statlig engasjement på Spitsbergen.

Det norske synet når det gjaldt Spitsbergens framtid ble klart formulert i 1908; øygruppa burde på et eller annet vis underlegges norsk kontroll. Hovedargumentet var, ved siden av å hevde til at det først og fremst var nordmenn som utnyttet landets «naturlige herligheter», at Spitsbergen var det norrøne «Svalbard» som var omtalt i islandske skrifter fra 1100-tallet, og således naturlig var norsk område. I økende grad gled Svalbard inn som norsk benevnelse på Spitsbergen i årene som fulgte.

Tida var ikke moden i det internasjonale diplomatiet for å vinne fram med det norske synet. Protestene ble mest høylydt fremmet fra Sverige og Russland, som hevdet egne interesser i området. I realiteten var det bare fra USA det var støtte å hente, men amerikanerne var restriktive på grunn av sin doktrine om gjensidig ikke-innblanding i europeiske og ameri­kanske interessesfærer. Ved en internasjonal konferanse i 1914 gikk det derfor mot en delt myndighetsutøvelse på Svalbard – mellom Norge, Sverige og Russland. Det var sannsynligvis bare utbruddet av første verdenskrig som hindret en slik løsning.

Økende norsk myndighetsutøvelse: Spitsbergen Radio 1911

Neste steg i opptrappinga av norsk suverenitetsutøvelse var etablering av Spitsbergen radio i 1911. Det er lett å se at dette var en bevisst handling med norsk territoriell kontroll for øye. Etableringa kom midt under det internasjonale spillet om Svalbard, samtidig som myndighetene innlemmet Svalbard i det statlige telegrafmonopolet som var innført på fastlandet.

Radiotelegrafi fikk sitt gjennombrudd i årene rundt 1910. Mest kjent i så måte er telegrafens betydning for at 700 av de 2200 passasjerene på Titanic ble berget i 1912; det var mulig å tilkalle hjelp før skipet sank. I Norge satte Telegrafverket opp den første forbindelsen i 1906 – mellom Sørvågen og Røst, og i 1909 fikk det første norske passasjerskipet radioanlegg. I denne perioden ble også det arktiske området åpnet for moderne kommunikasjon. Sørnorske interesser ba i 1909 om at det ble utredet å skaffe radioforbindelse mellom Svalbard og fast­landet. Det var imidlertid en henvendelse fra amerikanske Arctic Coal Company som skulle få fort­gang i sakene.

Selskapet søkte høsten 1910 om tillatelse til å sette opp en telegrafstasjon ved Hammerfest, som skulle utveksle meldinger mellom den linjebaserte telegrafen på fast­landet og en til­svarende stasjon som selskapet ville sette opp på Svalbard. Både telegraf­direktøren og utenriksministeren argumenterte for at både stasjonen i Finnmark og på Svalbard burde opprettes av det norske telegrafverket. Ministeren hevdet at det ville være i samsvar med norske politiske interesser at man kom «fremmed telegrafdrift på Spitsbergen i forkjøpet». Dette synet vant fram da Stortinget i mai 1911 vedtok at staten skulle bygge to nye telegraf­stasjoner; den ene ved Hammerfest og den andre på Svalbard. Stasjonen ved Hammerfest ble plassert på Ingøy, mens stasjonen på Svalbard ble plassert på Finneset i Grønfjorden. Det er også mulig å se stedsvalget av senderen på Svalbard som uttrykk for nasjonal selvhevdelse. Skulle stasjonen tjene de amerikanske gruveinteressene, ville Longyearbyen vært det naturlige valget. Nå måtte gruveselskapet bekoste egen, mindre sender for å kommunisere med den norske hovedsenderen. Lokaliseringa var mer i samsvar med de norske fangstinteressene som var lokalisert lengre ut langs kysten.

Det første telegrammet mellom Spitsbergen Radio og Ingø Radio ble sendt natt til 24. november 1911. Med det var Svalbard trukket betydelig nærmere Norge, og øygruppas lange isolasjon gjennom vinterhalvåret var brutt. Men radiobølgene som strømmet gjennom isødet i nord denne vinteren kom ikke bare fra de norske senderne; russerne satte opp sin telegraf­stasjon ved Jugorski Shar sør for Novaja Semlja samme år. Kampen om nordområdene foregikk dermed ikke bare som diplomatiske noteutvekslinger, men også som telegrafiske prikker og streker i eteren.

Radiokommunikasjon og suverenitetskamp på Grønland

Svalbard-saka fant sin løsning i 1920, da Norge ble tildelt en begrenset suverenitet over Spits­bergen og Bjørnøya. For et land med store ambisjoner i nordområdene, kunne fokus nå dreies mot vest – mot Grønland. Her kom kampen landområdene til å stå mellom Norge og Danmark. Danskene hadde gjort et diplomatisk mesterstykke da de i 1919 støttet de norske kravene på Svalbard mot at Norge godkjente dansk herredømme over inuitenes land. To år seinere, i mai 1921, hevdet Danmark suverenitet over hele Grønland. Samtidig innførte danskene en monopolordning for Grønland, som sperret øya for både danske og utenlandske skip. Norske fartøyer fikk tillatelse til å bunkre i tre havner.

Den danske anneksjonen utløste kraftige nasjonalistiske og antidanske stemninger i Norge. Dette bidro til å endre holdningene hos norske myndigheter: Mens man ennå i 1921 mente at dansk suverenitet kunne godtas hvis norske nærings­interesser ikke ble skadelidende, ville en i 1923 ikke godta dansk suverenitet. Forhandlinger mellom landene førte til en avtale i 1924 om lik rett til næringsutøvelse, men uten at spørsmålet om suverenitet ble trukket inn. danskene trappet opp sin kontroll over Grønland i 1925 med en lov om sivil administrasjon, og i årene som fulgte økte danskene sin aktivitet på øya med statlig fangstvirksomhet og vitenskapelige ekspedisjoner. I Norge ga dette opphav til en grønlandsaktivisme som skulle fremme både private og statlige framstøt mot danskenes anneksjon.

Det første norske tiltaket av betydning for å stå imot danskenes framstøt kom allerede i 1922. Vi vet ikke om bakgrunnen var innspill fra politisk hold, men en offentlig institusjon som Geofysisk Institutt ble en viktig aktør. I Tromsø startet instituttet å sende værmeldinger i 1920. Gode værmeldinger var avhengige av varsler fra havområdene i vest og fra Arktis. Svalbard-senderen fikk en sentral rolle som værstasjon allerede fra 1911, og ved siden av meldinger fra Island, kunne en i 1921 også få rapporter fra en norsk vær- og telegrafstasjon på Jan Mayen i 1921. Det ble også sett som avgjørende å få en stasjon på Grønland, og i 1922 engasjerte instituttet fangstmannen Johan A. Olsen fra Skulsfjord ved Tromsø til en ekspedisjon til Nordøst-Grønland.

Fangstfolkene og telegrafisten fra Tromsø skulle få en viktig symbolsk rolle i spillet om Grønland. 14. oktober 1922 ble det første radiotelegrammet sendt fra stasjonen, via Jan Mayen og til Tromsø. Meldinga var ikke bare den første værrapporten som ble sendt fra Nordøst-Grønland, men var også den aller første radiomeldinga mellom Grønland og resten av verden. Et landområde som hadde ligget ukevis med båt eller en risikabel flytur unna, var med ett trukket inn i det internasjonale samfunnet på daglig basis. For deltakerne, telegrafisten Helge Listerud, Johan A. Olsen og hans fem manns besetning, fikk begivenheten en tragisk utgang. Fangstskuta «Anni I» forliste under vanskelige isforhold ved tilbakefarten til Norge sommeren 1923, og både skute og mannskap ble sporløst borte. Aktiviteten i Myggbukta ble tatt opp igjen i 1926, og fra da av ble stasjonen et senter for norsk virksomhet på Grønland flere tiår framover.

Foruten telegrafstasjonen i Myggbukta, ble den norsk virksomhet på Grønland i 1920-årene drevet i privat regi. Først i 1928 trappet staten opp sitt engasjement, da Stortinget opprettet Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) og Ishavsrådet. NSIU hadde årlige sommerekspedisjoner til Øst-Grønland fra 1929 til 1933. Til sist samlet offentlige og private Grønland-interesser seg i selskapet Arktisk Næringsdrift som fraktet vitenskaps­ekspedi­sjonene og utrustet fangstekspedisjoner de neste årene. Det var en av selskapets ekspedisjoner som 27. juni 1931 heiste det norske flagget i Myggbukta som tegn på en privat anneksjon av Nordøst-Grønland. 10. juli vedtok regjeringa en statsrettslig anneksjon av området. «Eirik Raudes land» var norsk. Med en slik handling var det klart at kontroversen mellom Norge og Danmark måtte bli avgjort ved «Den faste domstol for mellommenneskelig rettspleie» i Haag. For å understreke den norske posisjonen – at hele Øst-Grønland var norsk interesseområde – vedtok regjeringa i 1932 også å annektere Sørøst-Grønland. Området i sør fikk navnet «Fridtjof Nansens land».

I disse årene da kampen om Grønland var som hardest, ble det norske nærværet trappet kraftig opp. I løpet av et par år ble det etablert mer enn 35 nye fangststasjoner, like mange som fra den norske overvintringsfangsten tok til i 1908. Det ble også etablert flere nye tele­grafstasjoner: Jonsbu og Karlsbak i «Eirik Raudes land», Finsbu og Torgilsbu i «Fridtjof Nansens land» og Storfjord mellom disse områdene. Igjen ble radiobølgene avgjørende for den romlige ekspansjonen i Arktis. Den mest kjente av de nye stasjonene var Karlsbak, som under navnet Antarctichavn ble senter for statlig norsk myndighetsutøvelse. Det var her Helge Ingstad hold til som norsk sysselmann, en tilværelse han har skrevet om i boka Øst for den store bre.

Resultatet av kampen om Grønland er velkjent: Norge led nederlag på alle punkter i Haag. Men om de norske statsrettslige ambisjonene måtte oppgis, kunne næringsvirksomheten og de meteorologiske observasjonene føres videre. Dette var regulert av avtalen fra 1924, som endatil ble fornyet for 20 år i 1947. De fleste telegrafstasjonene ble imidlertid snart lagt ned. Overvintringsfangsten holdt seg oppe både fra dansk og norsk side fram til 1950-årene, da grunnlaget ble tynnet ut.

Det var Myggbukta som ble senteret for den norske virksomheten under dansk suverenitet. De siste fangstmennene forlot stasjonen i 1957. De neste to sesongene overvintret kun to telegrafister i Myggbukta, før den norske virksomheten opphørte for godt i 1959. Da Arktisk Næringsdrift stengte stasjonen 22. august dette året, var det veteranen Søren Richter som firte det norske flagget. Richter var en av dem som hadde heist flagget på samme sted nesten 30 år tidligere som symbol på den norske anneksjonen av «Eirik Raudes land».

Kilder:

Roald Berg: Norge på egen hånd 1905–1920. Norsk utenrikspolitikks historie, Bind 2, Oslo 1995.

Odd-Bjørn Fure: Mellomkrigstid 1920–1940. Norsk utenrikspolitikks historie, Bind 3, Oslo 1996.

Odd Magns Heide Hansen: Ishavsskutenes historie III. Fangstkulturen som ble borte, Tromsø 2000.

Helge Ingstad: Øst for den store bre, Oslo 2001 (1935).

Peter Schmidt Mikkelsen: Nordøst-Grønland 1908–1960. Fangsmandsperioden, Danmark 1994.

Ronny Ruud: Spitsbergen Radio 1911, et ledd i norsk suverenitetsstrev?, hovedfagsoppgave i historie, NTNU, Trondhim 2000.

Statsarkivet i Tromsø: Arkivene til Svalbard radio, The Arctic Coal Company, Norsk polarinstitutt og Arktisk Næringsdrift A/S.