Det var langt mellom kvinnene på Svalbard. I gruvesamfunnene dominerte mennene stort. Det hadde aldri kommet så mange norske arbeiderkvinner inn på en gang som sommeren 1929. Gruvearbeiderne i blådresser hadde håp om å bli nærmere kjent med damene. Det kom også arbeidere fra andre gruvesteder for å ta kvinnene i øyesyn.

Av Bjørg Evjen

På andre siden av Adventbukta, i Hiorthavn, ble det drevet etter kull. Arbeidere krysset bukta med et håp tent: ”Vi ønsket oss nok dit av og til, og noen ganger tok vi også turen over isen. Det var som å komme til en ren storby, 3-400 mennesker, mange hus, og butikk. Var vi heldige, kunne vi få se en kvinne også.”

Det ble beilet til kvinnene med stor iver helt til de fant seg en de ville ha. Da trakk de andre mennene seg unna, og paret fikk være i fred. Det var imidlertid strenge uformelle regler for hvordan kvinnene kunne oppføre seg. Ei hadde en kavaler for hvert av de tre skiftene. Det ble ikke akseptert av de andre arbeiderne, og saken ble rapportert til ledelsen. Hun ble sendt ned med neste båt. Ei anna nektet å ta et valg om hvem hun skulle ha til kjæreste, hun var ikke interessert. Det må ha gjort inntrykk, for mange husket spesielt ”Ho fra Trondheim”.

Kontakten med de russiske samfunnene kunne åpne for nye muligheter. Det ble imidlertid ingen faste forbindelser ut fra denne kontakten, bare sverming: ”Det var stramme russejente, men russeran passa på… De va vill de jenten å dans med oss, fin musikk va det, og du veit vi hadd jo lyst å klemme litt på damen. Men da kom det en russer, spasiba, spasiba… de visste å passe på sine kvinner.”

De kvinnelige arbeiderne i Longyearbyen fikk sin egen brakke, ”Jomfruburet”. Heller ikke der var det plass for familier, men de bodde på tomannsrom som hadde ekstra brede senger. I Ny-Ålesund bodde kvinnene på Mellomdekket over spisemessen. Det førte til at noen par kunne bo sammen. Men ble det barn ut av det, ble saken en annen.

Kontrollen var sterk overfor arbeiderkvinnene. Verkslegen måtte være delaktig: ”I oktober 1938 en ukes tid før siste båtavgang til Norge kom eldste sykepleier inn på kontoret og meldte: ”Nu er pikene fra arbeidermessa her”. Jeg spurte forbauset hva de kom for. Jo, de skulle etter ordre fra Gruvekontoret undersøkes på graviditet, og i tilfelle sendes ned med siste båt.”

Store Norske ville ikke ha synlige gravide i arbeid, spesielt ikke på arbeidermessa. De gravide ble nektet å arbeide, og konsekvensen var at de måtte betale skoftmulkt, det vil si de måtte selv betale for kost og losji til de kunne sendes ned med første båt. Dette hadde vært rutine i Longeyarbyen, men den nye legen nektet å være med på noe som for ham var en tvangsundersøkelse. Han fikk beskjed om at dersom han ikke foretok undersøkelsene, kunne han reise ned sammen med kvinnene! Det viste seg at to var gravide, den ene ville reise ned, den andre ba om abort. ”Aborten innvilget jeg øyeblikkelig på sosial-geografisk indikasjon. Det inntraff en del graviditeter, og de kvinnene som ønsket det, fikk utført svangerskapsavbrytelser.”

Dette var meget sjeldent i ei tid da provosert abort var straffbart både for kvinnen og legen. Men det var på fastlandet. På Svalbard gjaldt ikke hele det norske lovverket. Legen fortsetter: ”De som ble gravide etter jul, beholdt sin graviditet og reiste glade ned til Norge med sin festmann med første båt, vel beslått med penger.”

Det fantes fjøs og stall i Longyearbyen, men melkeproduksjonen var på langt nær nok til å dekke det daglige behovet. Melka ble rasjonert til syke, småbarn og gravide kvinner. Det eksisterte derfor en sjelden kombinasjon mellom fjøs og graviditet i Longyearbyen: "Det var høyst unødvendig med noen nærmere presentasjon av vår felles tilstand, der vi ruslet med melkespannet i neven og etter beste evne lot som ingenting. Spannet og veien til fjøset var jevngod med en plakat med f.eks. "Jeg er med barn!" En kvinne var knapt nådd hjem etter sin første fjøstur, før all verden visste hvordan det var fatt med henne."

Det var sjeldent at det ble født barn på Svalbard, den første skal ha vært i 1913, og guttebarnet fikk mellomnavnet Polar. Gruveselskapene hadde ansatt verkslege, så fra et medisinsk synspunkt var det ingenting i veien for å føde på Svalbard.

Ei av de sjeldne som fikk barn, hadde født tre ganger før på fastlandet. Å føde på Svalbard var en helt spesiell opplevelse, fortalte hun. Der var fødsler så sjeldne at de ble sett som et under. Aldri hadde hun fått slik oppvartning og blitt så godt behandlet. Hun var gift med en av arbeidslederne.

Kvinner som var gift med arbeidere, kunne følge med mannen til Svalbard dersom hun også fikk lønnet arbeid, men hun kunne ikke uten videre ta med barna. Enkelte valgte å ta en sesong eller to mens ungene var igjen på fastlandet: ”Du veit de som lemna ungan nede hadde mye heimlengsel… Så lenge dem va små var han der oppe og æ her. Ikkje ville æ reis i fra dem, og ikkje forlanga han det heller… Det va berre formenner og de der karan så hadd unga.”

En som hadde pendlet mellom fastlandet og Svalbard i en årrekke fortalte hvordan livet etter hvert ble:”Æ va nere om sommarn anna kvert år i alle de 13 åran. Kona fikk fem unga. Den sjette kom ikke for da fikk æ tilbud om å stå over sommaren med ekstra bonus… Men ungan blei jo meir fremmed for kver gang æ va nere, så æ slutta.”

I de russiske samfunnene var kvinneandelen betydelig høyere, i 1939 var den 20% i Barentsburg. Kvinnene hadde også arbeid under jord. I 1936 bemerket bergmesteren: ”en del kvinner arbeider fremdeles i gruven, dog kun i lettere arbeid, jeg henstillet til direktøren og håpet at ved neste inspeksjon kun var menn i arbeid under jord.”

De russiske kvinnene kunne dessuten føde barn på Svalbard. I 1939 ble det født 60 barn i Barentsburg, tre så dagens lys i Longyearbyen. Fra russisk side la de merke til at kvinnene i de to samfunnene hadde to forskjellige roller. En ingeniør i det russiske selskapet fortalte at kvinnene i Longyearbyen ikke hadde lønnet arbeid, men satt bare hjemme i de små leilighetene:

”Leiligheten er rein og ryddig, den er i et lite hus med lekeflaggstang, hvor det vaier et lite nasjonalflagg og hvor grammofonen spiller den trofaste melodien ”Ja, vi elsker disse fjellene”… i de lange polarnetter… når for n-te gang den lille leiligheten er ryddet og gjort skinnende rein, står det igjen for kvinnene å forgå av kjedsomhet og lediggang.”

Representanter fra det norske selskapet kunne derimot fortelle at ved de russiske anleggene arbeidet til og med direktørens kone. Og hun satt på telefonsentralen!

De norske samfunnene som nå var bygget opp fungerte mer som en arktisk arbeidsplass med de mest nødvendige servicetilbudene, enn som etablerte industrisamfunn. De var styrt og kontrollert av bedriften, og bedriften tok seg av det meste. Svalbard var sjeldent selve målet, snarere et middel for å nå et hjemlig mål på fastlandet. De ansatte var der for å arbeide, slik en gruvearbeider så det: ”Enkelt å være her i byen, litt for enkelt kanskje. Poenget va jo berre å komme sæ på jobb, så va det nesten ikkje nå anna. Veien til messa, du fann han jo alltids. Kosten va trekt i lønninga, så det va veldig greitt.”

Vil du vite mer?
Arild, Ferdinand R. (1999): Tømmermann på Svalbard. Om hangaren til luftskipet ”Norge” og andre fortellinger.
Balstad, Liv (1956): Nord for det øde hav.
Evjen, Bjørg (2006): Kull, karer og kvinnfolk.
Polarårboken (1987-88)