Banner forside, Norsk Polarhistorie

Norsk polarforskning

For vårt formål kan det være fruktbart å dele den norske polarforskinga inn i tre hovedløp: den abstrakte geofysiske forskinga, den mer praktisk-vitenskapelige naturforskinga og den arktiske kulturforskinga (som vi skal la ligge i denne omgangen).

Den praktisk-vitenskapelige naturforskinga var i stor grad knytta til Norges territorielle ekspansjonspolitikk. I motsetning til den andre tradisjonen som jeg kort skal beskrive, dreide det seg her om årlige ekspedisjoner til polarområdene, særlig Spitsbergen og Øst-Grønland – ikke om store engangsekspedisjoner.

Den første av de årlige ekspedisjonene til Spitsbergen fant sted i 1906. Det var Gunnar Isachsen som hadde initiativet til dette foretaket. Han fikk økonomisk støtte av fyrst Albert I av Monaco. Isachsen kom tilbake til Spitsbergen sommeren etter, også da med støtte fra fyrsten av Monaco. Etter at geologene Adolf Hoel og Gunnar Holmsen hadde en mindre ekspedisjon i 1908 – med støtte fra Universitetet i Oslo – ble ekspedisjonen i 1909 et slags vendepunkt, ved at staten gikk inn og støtta årlige ekspedisjoner til Spitsbergen: De Norske Statsunderstøttede Spitsbergen-Ekspeditioner 1909–1928 (DNSS). Gunnar Isachsen leda de to første statsstøtta ekspedisjonene 1909–10, men så tok Adolf Hoel over.

Ingen person synliggjør koblinga mellom vitenskap og norsk territoriell ekspansjonspolitikk tydeligere enn geologen Adolf Hoel. Han store prosjekt gikk ut på å erobre Spitsbergen vitenskapelig, kartlegge og navngi det, og å legge til rette for norsk næringsvirksomhet der. Slik skulle Spitsbergen bli norsk. I en helt spesiell politisk situasjon under og etter første verdenskrig, lyktes den norske strategien: Svalbard ble underlagt norsk overhøyhet i 1920, som ledd i oppgjøret etter første verdenskrig, og i 1925 overtok Norge formelt suvereniteten over øygruppa.

I 1928 ble det etter initiativ fra Hoel oppretta en permanent sentralinstitusjon som skulle ta seg av kartlegging og utforsking av Svalbard, nemlig Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser 1928–48 (NSIU). Imidlertid vendte ikke NSIU hovedinteressen mot Svalbard, slik navnet kunne tyde på at organisasjonen skulle: I perioden 1929–36 gikk hovedtyngden av ekspedisjonene i stedet til Øst-Grønland.

Strategen bak var Adolf Hoel, NSIUs leder, som nå hadde en hadde en statsinstitusjon i ryggen. Etter Hoels oppfatning viste historia at landene som best hadde kartlagt og systematisert kunnskapen om et «nytt» landområde, også kom best ut av interessekonflikter og forhandlinger. En slik tankegang lå bak Danmarks engasjement på Grønland, mente Hoel. Norge, som hadde en «naturlig rett» til å ekspandere i nord, måtte balansere danskenes (cheque) inntrenging i dette området.

Danmark og Norge hadde helt siden 1921 vært i åpen konflikt om suverenitetsforholdene på Grønland. Adolf Hoel og advokaten Gustav Smedal sto i spissen for de norske Grønlands-aktivistene, som den 29. juni 1931 gikk til privat okkupasjon av en del av Øst-Grønland. Den 10. juli 1931 gikk den norske regjeringa til statsrettslig anneksjon av området. Danmark tok saken til domstolen i Haag, der Norge led et klart nederlag ved dommen den 5. april 1933.

Hoels siste ekspansjonistiske utspill fikk en for Norge lykkeligere utgang enn tilfellet Grønland. I 1920- og 30-åra hadde norske hvalfangstredere – særlig Lars Christensen – drevet ei utstrakt kartlegging i Sørishavet og i Antarktis. Med utgangspunkt i de norske næringsinteressene sonderte norske regjeringer helt fra 1933 av muligheten for en norsk anneksjon i Antarktis, men lite ble gjort. I 1939 fikk så Hoel rede på at Tyskland planla en stor ekspedisjon med skipet «Schwabenland», og at ekspedisjonen hadde til hensikt å annektere det samme området som Norge var interessert i. Hoel slo alarm overfor utenriksdepartementet, og det førte fram. Dronning Maud Land ble lagt inn under norsk statshøyhet 14. januar 1939.

Den norske geofysiske polarforskingstradisjonen gikk andre veier enn Hoel og NSIU. I den norske vitenskapelige kulturen kom fagfelt som meteorologi, oseanografi og nordlysforsking til å stå meget sterkt. Det var disse disiplinene som ble norske paradegreiner innafor polarforskinga. Og med de store suksessene til norske polfarere som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, styrka norsk geofysisk forsking seg ytterligere.

De store norske polarekspedisjonene på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, hadde alltid en geofysisk begrunnelse – i tillegg til de mer personlige og politiske motivene. Sett i forhold til Fridtjof Nansen synes det kanskje noe søkt å knytte Roald Amundsen til denne kategorien – navnet hans er jo så sterkt forbundet med rekorderobringene – men faktum er flere av hans ekspedisjoner, særlig med «Gjøa» (1903–06) og «Maud» (1918–25), primært var sysselsatt med abstrakt geofysisk forsking.

Den som regnes som grunnleggeren av meteorologi og av fysisk oseanografi i Norge, er Henrik Mohn. Vi har sett hvor sterkt involvert han var når det gjaldt det første Polaråret, men han gjorde seg også gjeldende innfor for norsk polarforsking på mange andre områder. Sammen med Georg Ossian Sars leda han det andre polarforskingsprosjektet i norsk historie, nemlig Den norske Nordhavsekspedisjonen (1876–78), som utforska og kartla Norskehavet, og som faktisk er opphavet til begrepet «Norskehavet».

Det var også Henrik Mohn som satte Fridtjof Nansen på ideen om å drive med havstrømmene over Polhavet. I november 1884 holdt Mohn et viktig foredrag i Videnskapsselskapet i Kristiania om de levningene etter «Jeanette»-ekspedisjonen som var funnet på vestkysten av Grønland. Han hevda at disse levningene måtte være ført fra de Nysibirske øyene, hvor «Jeanette» forliste i 1881, med en strøm som gikk over Polhavet og videre sørover langs kysten av Grønland. Dette satte Nansen på ideen om å drive over Polhavet med et ekspedisjonsfartøy, slik han gjorde under den første «Fram»-ferden (1893–96). Mohn sto for den vitenskapelige bearbeidinga av de meteorologiske dataene fra den første og den andre «Fram»-ferden, og fra Roald Amundsens ekspedisjon til Sørpolen.

Det Mohn hadde gitt støtet til, ble fulgt opp av mange andre. Fridtjof Nansen er mest kjent, men sammen med han sto flere andre. Vi kan nevne navn som nordlysforskerne Kristian Birkeland, Carl Størmer og Lars Vegard, oseanografene Bjørn Helland-Hansen og Harald Ulrik Sverdrup, meteorologene Vilhelm Bjerknes, Halvor Solberg, Theodor Hesselberg, Jakob Bjerknes, og flere andre.