Polaråret 1957-58

Det vanskeligste spørsmålet under IGY kom til å bli Antarktis. I 1939 annekterte Norge et stort område i Antarktis, Dronning Maud Land. Anneksjonen og suverenitetskravet var delvis motivert av norske næringsinteresser (hvalfangsten), men også av nasjonale prestisjehensyn og norsk ekspansjonisme. Suverenitetskravet krevde imidlertid norsk tilstedeværelse. Hvis ikke Norge drev virksomhet der, ville andre gjøre det i stedet.

På grunn av overbeskatning gikk den norske hvalfangsten i Sørishavet tilbake etter andre verdenskrig, og i 1950-åra ble rederne klar over at hvalfangsten etter hvert ville bli ulønnsom. Og med nedgangen i hvalfangsten falt det ene fundamentet for norske suverenitetskrav bort.

Det andre fundamentet var vitenskapen. Den vitenskapelige virksomheta hang nært sammen med politikken. Siden slutten av 1800-tallet hadde Norges innsats i den internasjonale polarforskinga løfta landet opp i den eksklusive klubben av polarnasjoner, der land som Storbritannia, Tyskland, USA, Sverige og Sovjetunionen befant seg. Norge satsa særlig tungt på forsking om Svalbard, og NSIU, forløperen til Norsk Polarinstitutt (NP), hadde årlige ekspedisjoner dit. Opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1948 ga likevel et etterlengta løft for polarforskinga – også i Antarktis. Den verdenskjente polarforskeren H. U. Sverdup ble direktør, og ”Maudheim”-ekspedisjonen 1949–52 til Antarktis ble en suksess. Men så justerte Norge sine polarforskingsambisjoner nedover, og de norske polarforskerne ønska derfor å benytte de små budsjettene sine på arktisk forskning.

En av årsakene til at Norge hadde kunnet gjøre seg gjeldende i polarområdene i en så sterk grad, skyldtes at verken Arktis eller Antarktis hadde vært regna som strategisk viktige områder av stormaktene. Andre verdenskrig, og ikke minst den kalde krigen endret på dette. Det førte til at stormakter som USA og Sovjetunionen i større grad satte premissene og bestemte utviklinga. Dermed kan vi si at Norges handlingsrom i nord og sør ble sterkt redusert, og Norge måtte følge nøye med på hva stormaktene foretok seg. Dette ser vi et klart eksempel på i Antarktis i forbindelse med IGY 1957–58.

Da IGY var under oppseiling, hadde verken Polarinstituttet eller noen andre norske forskingsinstitusjoner noen konkrete planer om forsking i Antarktis. Dette fikk USA rede på i oktober 1954, og amerikanerne ble urolige av det de fikk høre. Urolige ble også det norske utenriksdepartementet. De polare områdene hadde nemlig stor militær betydning, og det var viktig for Vesten å ikke etterlate seg maktpolitiske tomrom som Sovjet kunne fylle. Med støtte fra USA gikk utenriksminister Halvard Lange inn for en stor norsk ekspedisjon til Antarktis under IGY 1957–58, noe som også ble resultatet.

På denne bakgrunnen var det at Norsk Polarinstitutt rusta ut ”Norway Station”-ekspedisjonen (1956–60), under ledelse av Sigurd Helle. I likhet med ”Maudheim”-ekspedisjonen la også denne ekspedisjonen stor vekt på å kartlegge Dronning Maud Land. Fram til høsten 1957 var i det hele tatt hovedlinja i norsk Antarktis-politikk å forsvare de store norske territorialkravene, og da var norsk nærvær og kartlegging nødvendig. ”Norway Station”-ekspedisjonen gjorde mange vitenskapelige funn, men for norsk polarpolitikk hadde den ei større betydning, fordi den bidro til å sikre Norges stilling som polarnasjon i Antarktis.

Den 17. september 1957 oppretta International Council of Scientific Unions (ICSU) en kommisjon som skulle koordinere den vitenskapelige virksomheta i Antarktis i kjølvannet av IGY, kjent som Special Committee on Antarctic Research (SCAR). Ettersom Norge var ett av de tolv landene som hadde drevet vitenskapelig virksomhet i Antarktis i forbindelse med IGY, ble Norge representert i SCAR. Takket være ”Norway Station”-ekspedisjonen forble dermed Norge et av landene som skulle bidra til den framtidige administreringa av kontinentet.

Sjøl om ”Norway Station”-ekspedisjonen var den klart største satsinga til Norge under IGY, foregikk det mye anna vitenskapelig arbeid. I alt var 25 norske stasjoner eller prosjekter involvert; tre på Svalbard, en på Jan Mayen, en i Antarktis, en flytende stasjon i Norskehavet, og resten på det norske fastlandet.